Søren Kierkegaard

5. mai 1813 – 11. november 1855

 

 

"Det hendte på et teater at det tok fyr i kulissene. Bajasen kom for å varsku publikum om det. Man trodde det var en vittighet og applauderte; han gjentok det; man jublet enda mer. Slik tenker jeg at verden vil gå til grunne under alminnelig jubel av vittige hoder som tror det er en vits." - Frå "Enten - Eller" av Victor Eremita.

 

Sidan mine yngre år er ei av  bøkene som har følgt meg, Enok Kippersund, vore: "Søren Kierkegaard. Utvalg og innledning ved Harald Beyer. Gyldendal Norsk Forlag 1942." Sitatet ovanfor har gjort inntrykk, men kva er det filosofen vil ha sagt? Eg hugsar også det stod ein god del om den tunge striden som Abraham kom opp i da han trudde at Gud ville at han skulle drepe sin eigen son Isak og ofre han på brennalteret.

Eg har gjort fleire meir eller mindre iherdige forsøk på å lese meg til ei viss forståing, men eg har ikkje heilt funne døra inn til Søren Kierkegaard. Eg er forviten, og les artiklar som dukkar opp, men har stadig blitt ståande på utetrappa. Søren Kierkegaard har ikkje vore ein nær kjenning, men ein som eg gjerne ville bli betre kjend med.

--------------------

I år er det 200-års jubileum for Kierkegaards fødsel, som var 5.mai 1813. Heilt tilfeldig får eg auge på ei bok på biblioteket: "Søren Kierkegaard | Frykt og beven Dialektisk lyrikk"  - Oversettelse og forord av Knut Johansen. Forlaget Oktober 2011. Og her les eg, første delen frå "Oversetterens forord":

"Søren Kierkegaards skrift Frygt og Bæven kom i handelen 16.oktober 1843 samtidig med skriftet Gjentagelsen og bare tre kvart år etter det monumentale Enten-Eller. Vi befinner oss altså i en av Kierkegaards mest produktive livsfaser. Forfatteren er nå 30 år.

Skriftets hovedperson er Abraham, troens Fader, og temaet er Abrahams vilje til å ofre sin lenge etterlengtede og høyt elskede sønn, Isak, til Gud, på Guds befaling, som tegn på sin lydighet mot Gud. Skriftet er ikke noen eksegese over 1.Moseboks 22.kapittel, hvor denne historien fortelles, men er et forsøk på å besvare spørsmålet om troens beskaffenhet og dens forhold til andre ytringer av det menneskelige.

Kierkegaard arbeider her, som i så mange andre verker, med en psevdonym forfatter, Johannes de silentio, som karakteriserer seg selv som en som ikke har troen, men som likevel forstår hva tro er. Han forklarer troens paradoks ved å menneskeliggjøre fortellingen om Abraham, ved å levendegjøre - med litterær mesterhånd - den nød og angst Abraham måtte ha opplevd fra det tidspunkt Herrens befaling nådde ham, til han trakk kniven for å slakte sin Isak, den høyt elskede og lenge etterlengtede. 

Spørsmålet som gjentas og gjentas og hele tiden forsøkes besvart, er: Hvorfor er Abraham ikke bare å betrakte som en person som er fast bestemt på å gjøre seg til en morder? Han kan ikke, som den tragiske helt, påberope seg at han er beredt til å ofre sin sønn for det almene vel (jf. Agamemnons beredvillighet til å ofre Ifigenia), for det er intet alment vel å få øye på. - Forfatteren konkluderer gjentatt ganger med at dersom det ikke er slik at den enkelte ved troen opphøyer seg over det almene, er Abraham fortapt, bare som en  gemen morder å betrakte. Om denne opphøyelsen av den enkelte over det almene, kan man ikke tale, fordi talen, språket, er i det almene.

Nærmere kjernen i Kierkegaards filosofi kommer man kanskje ikke."

----------

 

Index     Neste side