"Bare den som arbeider, får brødet."

(Eit utdrag frå "Frykt og beven" av Søren Kierkegaard)

Et gammelt ord hentet fra den ytre og synlige verden sier: "Bare den som arbeider, får brødet." Besynderlig nok passer ikke ordet på den verden hvor det først og fremst hører hjemme; for den ytre verden er underlagt ufullkommenhetens lov, og her gjentar det seg igjen og igjen at også den som ikke arbeider, får brødet, at den som sover, får det rikeligere enn den som arbeider.

I den ytre verden er alt ihendehaverens; den treller under likegyldighetens lov, og den som har ringen, ham lyder ringens ånd, enten han er en Noureddin eller Aladdin, og den som har verdens skatter, han har dem, hvordan han enn fikk dem.

I åndens verden er det annerledes. Her hersker en evig guddommelig orden, her regner det ikke både over rettferdige og urettferdige, her skinner solen ikke både over gode og onde, her gjelder at bare den som arbeider, får brødet, bare den som var i angst, finner hvile, bare den som stiger ned i underverdenen, frelser den elskede, bare den som drar kniven, får Isak.

Den som ikke vil arbeide, blir bedratt, som gudene bedro Orfeus med en luftig skikkelse istedenfor den elskede, bedro ham fordi han var vek, bedro ham fordi han var siterspiller, ikke mann. Her hjelper det ikke å ha Abraham til far, eller sytten aner, den som ikke vil arbeide, ham passer det på, det som står skrevet om Israels jomfruer, han føder vind, men den som vil arbeide, han føder sin egen far.

Det finnes en viten som formastelig vil innføre i åndens verden den samme likegyldighetens lov som den ytre verden sukker under. Den mener at det er nok å vite det store, annet arbeid trengs ikke. Men derfor får den ikke brødet, den omkommer av hunger mens alt forvandler seg til gull. Og hva vet den også? Det var mange tusener i den greske samtid, utallige i de senere slekter, som visste om alle Miltiades' triumfer, men det var bare én som ble søvnløs av dem. Det var talløse slekter som kunne fortellingen om Abraham utenat ord for ord, hvor mange gjorde den søvnløs?

Fortellingen om Abraham har nå den merkelige egenskap at den alltid blir herlig hvor fattig man enn forstår den, men allikevel gjelder det også her om man vil streve og ha det tungt. Men arbeide vil man ikke, og allikevel vil man forstå fortellingen. Man taler til Abrahams ære, men hvordan? 

Man gir det hele et ganske alminnelig uttrykk: "Det var det store at han elsket Gud slik at han ønsket å ofre ham det beste." Det er sant nok, men det "beste" er et ubestemt uttrykk. Man identifiserer i tankens og munnens løp ganske trygt Isak med det beste, og den mediterende kan godt røyke sin pipe under meditasjonen, og den hørende kan godt strekke bena makelig ut fra seg.

Dersom den rike yngling som Kristus møtte på sin vei, hadde solgt alt sitt gods og gitt det til de fattige, da skulle vi prise ham, som alt som er stort, og enda ikke forstå ham uten å arbeide, men han var alikevel ikke blitt en Abraham, selv om han ofret det beste.

Det man utelater av Abrahams historie, er angsten, for overfor penger har jeg ingen etisk forpliktelse, men overfor sønnen har faren den høyeste og helligste. Men angsten er en farlig sak for bløtaktige, derfor glemmer man den, og ikke desto mindre vil man tale om Abraham. Så taler man, og i talens løp veksler de to uttrykkene: Isak og det beste, og alt går ypperlig.

Traff det seg imidlertid slik at blant tilhørerne var en mann som led av søvnløshet, da ligger den forferdeligste, den dypeste, tragiske og komiske misforståelse meget nær. Han gikk hjem, han ville gjøre som Abraham; for sønnen er jo det beste. Hvis denne taleren fikk vite det, da gikk han kanskje til ham, han samlet all sin geistlige verdighet og ropte: "Avskyelige menneske, utskudd av samfunnet, hvilken djevel har besatt deg slik at du vil myrde din sønn."  Og presten, som ikke hadde sporet noen varme eller transpirasjon ved å preke om Abraham, han ble forbauset over seg selv, over det alvorets vrede som han tordnet mot det stakkars menneske med; han gledet seg over seg selv, for han hadde aldri talt med slik fynd og salvelse; han sa til seg selv og sin kone: "Jeg er taler, det som har manglet, har vært anledningen, følte jeg, da jeg på søndag aften talte om Abraham, følte jeg meg aldeles ikke grepet."

Dersom samme taler hadde en liten overflod av forstand, som lot seg tape, så tenker jeg han tapte den hvis synderen rolig og verdig svarte: Det var jo det du selv preket om på søndag. Hvordan skulle presten da også få noe slikt inn i hodet, og allikvel var det jo så, og feilen bare den at han ikke hadde visst hva han sa.

At det ikke er en dikter som kunne bestemme seg for å foretrekke slike situasjoner, fremfor det tant og fjas som man fyller romaner og komedier med!  Det komiske og det tragiske berører her hverandre i absolutt uendelighet. Prestens tale var kanskje i og for seg latterlig nok, men ble uendelig latterlig ved sin virkning, og allikevel var denne helt naturlig. Eller hvis synderen virkelig uten å gjøre noen innvending ble omvendt av prestens straffetale, hvis denne nidkjære geistlige gikk glad hjem, glad i bevisstheten om at han ikke bare virket fra prekestolen, men fremfor alt med uimotståelig makt som sjelesørger, idet han om søndagen begeistret menigheten, mens han om mandagen som en kjerub med luende sverd stilte seg foran den som ved sin gjerning ville gjøre det gamle ord til skamme, at det ikke går til i verden som presten preker.

(Her blir det vist til denne fotnoten: I gamle dager sa man: Det er sørgelig at det ikke går til i verden som presten preker - kanskje kommer det en tid, især ved filosofiens hjelp, da man kan si: Heldigvis går det ikke slik til i verden som presten preker; for i verden er det da litt mening, i hans preken slett ikke noen.)

Hvis synderen derimot ikke ble overbevist, så er hans situasjon tragisk nok. Han ble da formodentlig henrettet eller sendt i dårekisten, han ble kort sagt ulykkelig i forhold til den såkalte virkelighet, i en annen forstand tenkjer jeg at Abraham gjorde han lykkelig, for den som arbeider, omkommer ikke.

 


Teksten ovanfor er eit lite utdrag frå Søren Kierkegaard: Frykt og beven.

 Dette utdraget er henta frå følgjande norske omsetjing:

Søren Kierkegaard | Frykt og beven. Dialektisk lyrikk - Forlaget Oktober 2011

Oversettelse og forord av Knut Johansen

ISBN: 978-82-495-4

 

 Førre side     Index     Neste side