Alden

ei dagbok for og frå Enok Kippersund

Part 2

12.6. - 22.6.

2001

Alden

a diary for and from Enok Kippersund

Vegvesenet er straks ferdig med å utvide ein stubb av fylkesvegen som går forbi skulen. Ei steinblokk vart liggande gjerandslaus i vegkanten, blei til overs radt, og eg spurde om skulen kunne få ho. Jau, det var greitt! Kvar dei skulle leggje ho? Dermed fekk vi ein flott klatrestein like ved sida av sandkassa. Vi har lenge ønskt oss nokre trauste steinblokker som miljøkjerner på uteområdet. Der kom den første. Ein skulptur. Han veg sikkert 3 tonn.

Kva meiner vi med uttrykket "eleven som ressurs"?

Om vi ikkje reknar eleven som ein ressurs, er han då ein konsument, ein klient, ein "pasient", ein kunde?

Uttrykket er "godt meint" dvs. vi vil bort frå skulen som ein "fabrikk". Vi vil gi eleven medverknad og ansvar. Like fullt kan uttrykket avsløre at vi for lenge har gløymt noko som skulle vere sjølvsagt: Eleven er arvingen, ikkje ein som kanskje på visse vilkår skal få vere med som kontraktpartner, som medspelar. Eleven må frigjerast som subjekt, ikkje passiviserast som objekt.

Eleven blir ikkje sett inn som arving ved at vi gir han ein avgrensa konsesjon som "ressurs". Å kalle eleven ein ressurs, røpar at målet for skulen er blitt liggande utanfor eleven. Siktemålet er kome ut av sikte.

Dette er ein tanke som eg neppe har ressursar til å forfølgje til endes i ein ide-filosofisk analyse. Tyngda av denne tanken som eg meiner å kjenne, utfordrar meg likevel til å prøve å klatre i han, til avveksling frå å bygge slott i sandkassa.

Tysdag

12.6.2001

Tuesday

A part of the road close to our school has been upgraded. A big boulder which came to the surface, found no great career and was left in the ditch. I asked the workmen if the school could have it. Of course! Where did I want it? And thus we gained a very nice rock for climbing over by the sandbox. We have for some time been wishing for a couple of solid rocks to serve as activity cores in our play ground. Now we are halfway there. A sculpture. A three-ton sculpture.

What do we mean by the expression "the student as a resource"?

If we do not count students as resources, are they then consumers, clients, "patients", customers?

The expression arises from the best intentions, i.e. we want to get away from the idea of school being a "factory". We want to offer the student responsibility and influence. However the expression may reveal that for too long something has been absent from our mind which ought to be self-evident: students are our heiresses and heirs, rather then being merely entitled to be contract partners or fellow players. The student should be set free as an autonomous subject, rather than rendered passive as an object.

Students will not come into their inheritance via a restricted resource license. To call the student a resource, indicates that the school's aim is misaligned, outside and excluding the student.

I fear I lack the resources to get to the root of this idea. However, its weight whose nearness and breath I clearly feel, challenges me to attempt to climb into it, as a change from making sandcastles.

Klatresteinen vil eg kalle Alden etter fjellet Alden i skjergarden vest for Askvoll. - Klikk her for tre bilete.

Torsdag

14.6.2001

Thursday

I will name the rock Alden after Mount Alden in the skerries west of Askvoll. - Click for three pictures.
Ein ven av meg sa ein gong etter eit foredrag eg heldt: "Du Enok, du brukar så mange metaforar." Han syntest kanskje eg var for snar til å gripe til ei likning, og for snar til å leggje ho frå meg att? Ja, eg veit det, eg grip gjerne til bilete. Det er eit grep som er nyttig i forsking og kommunikasjon. Samstundes veit vi at metaforar er ikkje så lett å halde styr på. Dei må ikkje pressast for hardt, og dei kan vere mangetydige og skape distraksjon i staden for klårgjering. Gode metaforar kan hjelpe til felles forståing, skeive metaforar leier på villstrå. Metaforen skal kaste lys over emnet, ikkje sjølv bli hovudemnet. Og stundom er nokon av oss metaforblinde, dvs. metaforen gir ikkje meining for oss, vi "ser" ikkje meininga.

Eg strevar altså med kva eg vil leggje i uttrykket "eleven som ressurs". Korleis høyrest det ut om vi seier: Læraren skal vere ein ressurs for eleven, ikkje ein formyndar?

Om vi no seier at læraren er kaptein på ein slepebåt og eleven er førstereisgut på ei seglskute som er nybygd og nyrigga og skal gjerast sjøklar: Skal læraren ta seglskuta under slep og frå hekken på slepebåten prøve å rope over til eleven koss han skal bere seg åt med å få opp segla og ta skuta under styring?

Kva skulle det innebere om vi sa at lærar og elev er i same båt?

 

 

Sundag

17.6.2001

Sunday

A friend of mine once said: "Enok, you use a lot of metaphors." Perhaps he felt I pick up analogies too easily, then drop them too soon. Yes,  I do like to explain with similes. They offer very useful tools in both science and communication. When we come up against something difficult to control, we resort to metaphors. But care should be taken not to over-use them so they lose their edge. They might be ambiguous or provoke and trigger distractions instead of focussing and clarifying. Good metaphors can help reach a shared understanding, while distorted metaphors may lead astray. Sometimes some of us are hit by metaphor blindness, i.e. the metaphor does not convey any point.

I have tried to explain my struggle  and problems with the expression "the student as a resource". How does it sound if we say: The teacher should be a resource for his student, rather than a guardian?

We could make a metaphoric story like this: The teacher is the captain on board a tug boat and the student the fresh crew on a sailing boat, just launched from the shipyard and ready to set sail. Would the teacher do best to stand on the stern of the tug, trying to shout over to the pupil, whom he was guiding, how he should hoist the sails and how he should turn the steering wheel?

Alternatively: What would it mean if we said that the teacher and the student are in the same boat?

Det har vore ein svært spesiell dag for meg i dag: Eg har hatt siste timen min "bak kateteret" og teke steget inn i pensjonistlivet. Eg var ikkje budd på at det for meg personleg skulle bli ei slikt kjenslemessig spenning knytt til denne dagen som det faktisk vart, både i kropp og sinn, både på førehand og i etterhand.

Utan vaksne vitne til stades takka eg elevane for samarbeidet vi har hatt, takka for meg og ønskte dei god sommar. Let dei så få ramle feriefjåge ut døra. Eg er både letta og lei meg, men vil først og fremst take vare på ein stille fryd og fred som eg skjønar vil meg noko.

Det har vore ein signingsdag.

Eg skal forlate skulen som tilsett lærar, men eg aktar å fortsetje på skulevegen med sine dynamiske problem og prosessar. Eg vil forvalte og formidle skule-engasjementet mitt m.a. her på Hugen.

Tysdag

19.6.2001

Tuesday

This day has been very special. I have given my final lesson to my students and am about to start my retirement. I was not prepared for the very strong emotions I felt, both leading up to this day at school and after it.

No adults were present to witness my thanking the kids for the cooperation we have had, and when I said goodbye to them and wished them a good summer. I dismissed them and let them rush out the door, noisy and excited about the holidays ahead. I am feeling both sad and happy, but first of all I have decided to let myself be inhabited by a calm and profound peace which I hear calling to me.

It has been a day of blessings.

I will leave the school as formally employed teacher, but I will do my best to take a deeper part in the school's life and its dynamic problems and processes. I hope Hugen will reflect part of this engagement.

Freden, som eg kjenner, heiter han fridom?

Onsdag

20.6.2001

Wednesday

This peace I feel, is that what is called freedom?
Ein gong då eg skulle til å lese gjennom ein bunke skrivearbeid som elevane mine hadde levert, skjedde det noko svært viktig med korleis eg oppfatta elevane mine:

Eg skulle til å rette bunken på klassisk vis og var klar med raudeblyanten. Da slo det ned ein ide i meg: Med augo attlatne stokka eg skrivebøkene deira grundig og vel. Utan å opne augo let eg så handa mi leite over hefteryggane, sakte att og fram, opp og ned. Og så, heilt på blind slump og stadig med augo attlatne, nappa eg ut ei av bøkene.

Den utvalde stilboka tok eg så føre meg på ein spesiell måte: Eg gav meg god tid, leitte fram ei positiv haldning, la dei andre bøkene til sides, kjende etter at eg sat godt på stolen og i god arbeidsstilling attmed bordet, valde den pennen eg likte aller best å skrive med, konsentrerte meg, samla meg om å vere så nøyaktig som råd, var også avslappa etter beste evne - og så, utan å skunde meg, begynte eg å gjere ei avskrift for hand av teksten som eleven hadde skrive. Kvar minste detalj i originalen kopierte eg heilt nøyaktig, utan å "rette" på nokon ting.

Da eg hadde gjort ferdig avskrifta, leste eg gjennom ho, og gav meg inn i ein meditasjon over det skrivne. På denne måten gjorde eg ei klår erfaring av å kome "på innsida" av teksten, eg gleid over på teksten si side og ville vere lojal mot han. I staden for å hengje meg opp i feil og dårleg rettskriving, vart eg fanga av ideen. Snart vart eg oppteken av korleis eg kunne fremje ei utvikling av innhaldet, ikkje ved å diktere, men ved å støtte og oppmuntre eleven i å arbeide vidare med   temaet.

Impulsane som eg fekk ved å gjere denne øvinga i avskrift, var mest av alt ei sterk kjensle av å gjere ei oppdaging, - rettare sagt ikkje berre ei kjensle av å oppdage, men eg gjorde ei verkeleg oppdaging. Eg oppdaga eleven og klassekamaratane hennar, såg andleta deira på ein ny måte, såg klårare deira livssituasjon, ante på nytt koss dei hadde det med seg sjølve og med livet. Det var meininga at den utvalde teksten skulle vere eit ekstra nært fokus, konsentrert som ein nålespiss. Det som skjedde var at frå dette bittevesle kontaktpunktet greina teksten seg ut og opna for innsikt i mange retningar. For meg vart det å velje kva trådar eg ville prøve å spinne vidare på.

Eg trur eleven og eg fann kvarandre sitjande i same båt. Vi delte noko.

Torsdag

21.6.2001

Thursday

Once, something very important happened to my understanding of my students:

I was about to read through my students' writings, the 10-12 year-olds, armed with my red pencil, the "teacher's killing dagger". I got the idea to try something: I mixed their exercise books with my eyes closed. Then, still with my eyes closed, I let my hand run slowly up and down the spines of the books, and then, completely at random, I selected one.


I paid special attention to the chosen book in this way: Taking my time, I put myself into the most positive mood, put the other books away, made myself comfortable on the chair at my desk, chose my favorite pen, focussed myself, was as relaxed as I could be - and then, without hurrying, I started, in my own handwriting, to copy the text written by the student. Every detail in the original I wrote down in exactly the same way, without "correcting" anything.

When I had finished the writing, I read it over, taking my time to meditate on it. This gave me a very positive experience of getting "inside" the text, becoming "loyal" towards it, and instead of being aware of the faults and bad handwriting, I became engaged in the idea and also became conscious of how to enable the text to grow, and rather than directing, to support and encourage the student to develop the theme.


My response to this copying exercise was first of all the strong feeling of discovering, - not only a "feeling of", but also a real discovery. I discovered the student herself, and her classmates, their faces, their attitudes, their life, their reality. The selected text was at first a very specific "needle point", a very narrow focus, - and then it branched out, almost like an explosion into multiple directions and perspectives, from which I had to take just a small number. For me it was to select the threads I would try to spin with.

I believe I found myself sitting in the same boat as that student. I was sharing something with her.

I overmorgon, på sundag, reiser eg til Trøndelag og kan bli borte ei lita veke. Turen kom i stand fordi eg gjerne vil treffe Inge Moslet og nokre av medarbeidrane hans. Han og seks kollegaer gav i vinter ut boka "Norskdidaktikk. Tekstnær og elevnær undervisning." Eg ser fram til å snakke med dei om korleis ein som norsklærar kan kome vidare i å "lese elevtekstar empatisk og analytisk".

Eit utdrag frå boka finst på:  eiga læring

Fredag

22.6.2001

Friday

After tomorrow, on Sunday, I leave for a trip to the town Trondheim in the Trøndelag region, and I will be away for about a week. I decided to make this trip because I would like to meet Inge Moslet and some of the others on his team. Last winter he and six colleagues published another book on teaching by getting close to the students' writings and to the students themselves. I really look forward to talking with them about reading the students' writings both empathically and analytically.
 

toppen/the top

 

Til innhaldsliste

 

Table of contents

 

   <<<Hugen skule         <<<Hugen start