dostoev.jpg (27875 bytes)

Fjodor Dostojevskij

 

Sundag 9.juni 2002

Frå "Idioten" av Fjodor Dostojevskij:


- Nastasia Filippovna, sa fyrsten stille og liksom medfølende, - jeg sa nettopp at jeg regnet Deres samtykke for en ære, og at det er De som gjør meg en ære, ikke jeg Dem. De smilte av de ordene, og jeg hørte at det også var andre som lo. Det er godt mulig at jeg uttrykte meg latterlig, at jeg selv var latterlig, men jeg følte likevel at jeg ... forstod hva ære er, og jeg er sikker på at jeg sa sannheten. De hadde nylig et ønske om å ødelegge Dem selv ugjenkallelig, for De makter ikke tilgi Dem dette, men i virkeligheten er de uskyldig i alt. Det er ikke mulig at Deres liv allerede er ødelagt. Hva har det å si at Rogosjin kom, og at Gavrila Ardalionovitsj ville bedra Dem? Hvorfor taler De hele tiden om dette? Det De har gjort, er få i stand til, og at De ville dra bort med Rogosjin, bestemte de i et anfall av villelse. De fantaserer fremdeles. De skulle heller gå til sengs. Og i morgen ville De heller begynne å arbeide i et vaskeri enn å bli hos Rogosjin. De er stolt, Nastasia Filippovna. Jeg skal passe Dem. Da jeg så Deres bilde i dag morges, var det som om jeg så et kjent ansikt. Jeg syntes straks at De likesom kalte på meg ... Jeg ... jeg vil ære og akte Dem hele livet, Nastasia Filippovna,  sluttet fyrsten brått. Det var som om han plutselig sanset seg, han måtte rødme ved tanken på dem som stod og hørte på ham.

Ptitsyn hadde blitt så forlegen at han bøyde hodet og så mot gulvet. Totskij tenkte for seg selv: "Idiot er han, men han vet godt hvordan han skal vinne folk med smiger; slik er menneskenaturen!" Fyrsten følte også et gnistrende blikk fra Ganja, som om han ville brenne han til aske.

- Endelig et godt menneske! sa Darja Aleksejevna beveget.

- Et fint menneske, men helt fortapt! mumlet generalen halvhøyt.

Totskij tok hatten sin og ville reise seg for å forsvinne i stillhet. Han så på generalen, og de ble enige om å bryte opp samtidig.

- Takk, fyrste, slik har aldri noen snakket til meg før, sa Nastasia Filippovna. - Alle har vært ute for å kjøpe meg, men ingen anstendig mann har ennå villet gifte seg med meg. Hørte De hva han sa, Afanasij Ivanovitsj? Hva mener De om dette? Det lyder jo nesten upassende ... Rogosjin! Vent litt, ikke gå ennå. Du blir visst en stund til, ser jeg. Kanskje jeg likevel går med deg. Hvor skal du forresten?

- Til Jekaterinhof, rapporterte Lebedev borte fra hjørnet, men Rogosjin rykket bare til og glodde som om han ikke trodde sine egne ører. Han var helt bedøvet, som om han hadde fått et slag i hodet.


Av same forfattar, Fjodor Dostojevskij: Forbrytelse og straff (utdrag)

 

  Alden 8 - innhaldsliste