Staalesen_Gunnar.jpg (7133 bytes)

Opningskapitlet i

Som i et speil

Kriminalroman av Gunnar Staalesen

Å følgje hakk i hæl på privatetterforskar Varg Veum i ein kriminalroman av Gunnar Staalesen er eit gjensyn med Bergen, - eit vemodig møte med "gamle tomter" her og der i eit Bergen som var (for 40-50 år sidan), og ei utviding og oppdatering til kva Bergen er i dag. I dette tilfellet er det ein heilt lokal og spesiell geografisk detalj (blant fleire andre detaljar) som får strilehjartet i meg til å slå snøggare. Men denne detaljen skal eg kome tilbake til. No først starten på denne Varg Veum boka, som kom som julegåve hit til huset i år, frå eit hus på Skjold, som no, saman med resten av gamle Fana, høyrer til Stor-Bergen. Men, altså, det var starten på boka:

 

Jeg hadde sett henne lenge før vi møttes.

Vi var på vei i hver vår retning over det fjellstykket bergenserne kaller Vidden, som om det var den eneste. Hun kom fra Ulriken i retning Fløien. Selv hadde jeg nettopp besteget Trappefjellet og fulgte varderekken over det som etter gammelt het Alfjellet. Det var en torsdag midtveis i april, og gradestokken stod ennå og vippet mellom ett- og tosifrede tall. Nede på Midtfjellet hadde jeg hørt myrsnipens karakteristiske, spisse kallesignal. Oppe under de drivende skyene strøk den første plogen med grågjess mot nord, drevet av en uforklarlig lengsel mot Møre. Våren var på vei. Men over vidden lå snøen fremdeles i flekker. I myrene ovenfor Hyttelien sank du dypt ned i gjørmen hvis du tråkket utenfor stien.

Med ett var hun borte, som en hulder. Det siste stykket før Borgaskaret, et jutulstrøk med pekefingeren tvers over Vidden, mistet jeg henne av syne. Et øyeblikk ble jeg stående og gape, før hun dukket opp igjen på min side av skaret, i spenstige klyv oppover. Jeg gikk ut av stien for å slippe henne forbi.

Hun var sportslig antrukket med en lett tursekk på ryggen, brune knebukser, grønn vindjakke og hvit strikkelue. Idet hun passerte, var det med et fort smil og et muntert "Hei!", slik fjellfolk gjerne gjør.

"Men," hørte jeg henne si, da hun akkurat var forbi. "Er det ikke ... "

Jeg snudde meg og møtte blikket hennes.

"Veum?"

"Jo."

Jeg filtrerte inntrykket raskt. Øynene var blågrønne og blikket klart. Hun var høyere enn meg, nærmere 1.85. Likevel var det noe avgjort feminint ved de renskårne trekkene, de brede leppene og den glatte huden med friske roser i kinnene av den skarpe fjelluften. Noen få svettedråper hadde hadde samlet seg i de lyse dunene på overleppen; ellers virket hun forbausende uberørt, lett i pusten som en maratonløper i utforbakke.

Hun kom tilbake et skritt eller to, som for å jevne ut høyden, tok av seg den ene grå strikkehansken og strakte hånden frem. "Berit Breheim."

"Hei." Vi håndhilste.

"Jeg er advokat, i kontorfellesskap med blant andre Vidar Waagenes."

"Akkurat. Men vi har visst ikke ... "

"Nei, men jeg vet hvem du er."

"Synd jeg ikke kan si det samme."

"Jeg hadde faktisk tenkt å ringe deg."

"Pussig sammentreff, da. At vi skulle møtes her oppe, mener jeg."

Hun smilte skjevt. "Jeg går ofte over Vidden, hvis jeg har noe jeg skal tenke grundig gjennom."

"Og det har du nå?"

"Jeg vet jo at du har vært i kontakt med Vidar noen ganger."

"Vi har hatt litt gjensidig nytte av hverandre, kan du si."

"Jeg kunne tenke meg å tilby deg et oppdrag."

"I forbindelse med en sak du holder på med?"

"Nei, det er - privat."

"Så lenge det ikke er ... Jeg mener, ekteskapssaker tar jeg ikke."

"Jeg er ikke gift," sa hun og fikk det til å lyde som en invitasjon.

"Ikke jeg heller."

"Så er vi to."

"Ja, ikke av prinsipp, da ... "

"Nei, ikke jeg heller." Hun smilte underfundig. "Kunne du komme til mitt kontor i morgen tidlig, klokken åtte?"

"Du er morgenfugl," skjønner jeg.

"Resten av dagen er jeg opptatt, og jeg vil gjerne at du kommer raskt i gang. Jeg håper du ikke har for mye annet i øyeblikket."

Jeg gjorde en vag bevegelse med hånden, for ikke å love for mye. Men hun trengte ikke bekymre seg. Jeg hadde ikke noe annet for øyeblikket."

"Vel, men da - har vi en avtale?"

"Hvis jeg bare hører vekkerklokken."

Hun smilte høflig. "Ha en fortsatt god tur, da."

"Takk det samme."

Jeg kunne blitt med tilbake, selvsagt. Turen hadde ikke blitt noe kortere av det. Men på den andre siden, hun hadde sagt at hun hadde noe å tenke gjennom - morgendagens rettsmøte, kanskje - så det var sikkert best å ikke forstyrre henne. Så snart jeg var oppe på den andre siden av Borgaskaret, snudde jeg meg likevel for å se hvor langt hun var kommet. Hun så seg tilbake, hun også. Med skaret mellom oss vinket vi til hverandre, før vi fortsatte å gå, i hver vår retning.

Det var ikke det. Jeg hadde litt å stri med selv også. Jeg hadde bare godt av å være alene.

(Utdraget er frå Gunnar Staalesen: Som i et speil, Gyldendal 2002.)

^toppen

 

Alden 9             Hugen