Fakta om Finland

erlendloe.jpg (5402 bytes)

Erlend Loe

 

"Fakta om Finland" av Erlend Loe kom eg til å lese som lydbok i bilen. Boka tok aldeles innersvingen på meg - eg skrattlo stadig vekk, men mest var eg ivrig på koss det gjekk vidare. Spenstig skrivestil, fabulerande og overraskande, med ein underleg og spennande tråd som førte fram til ein gripande slutt.

Slumpen gjorde at eg omtrent samtidig også kom til å lese "Sult" av Knut Hamsun i lydbokversjon. Ein tanke streifar meg om at dei to bøkene er i slekt. Tanken skal vel ikkje tøyast for langt, men begge eg-personane vavrar aleine ikring i byjungelen, og underlege hugskott sprett fram bakom pannebrasken. Begge er dei einsame og klamrar seg fast på utsida av samfunnet. Rett nok er den eine noko meir utsvelt enn den andre og lever sitt usikre liv over eit hundreår tidlegare, men begge gjer sine fabelgrep på sida av godtfolks trygge liv, - ikkje plent for å bli godtekne av godtfolket, men for å halde sine eigne liv gåande.

Enok Kippersund  
enok@kippersund.no



 

sult1.jpg (52543 bytes)

Frå filmen "Sult"


Her eit utdrag frå "Fakta om Finland av Erlend Loe:

"Men når jeg våkner skjer det som nesten alltid skjer om morgenen når det er kaldere ute enn inne. Jeg går ut fra det kjølige soverommet og inn på det varme kjøkkenet. Leiligheten har sentralvarme som er inkludert i husleien. Derfor har jeg det dritvarmt i alle rom utenom på soverommet. Jeg er tilhenger av å sove i så kalde rom som mulig. Det kan på en måte ikke bli kaldt nok. Det klarner hjernen, den blir nesten gjennomsiktig og om morgenen tenker jeg klart i flere timer. Jeg jobber best om morgenen, men glemmer alltid å lukke døren mellom soverommet og kjøkkenet. Jeg henter avisen utenfor og skummer forsiden mens jeg går tilbake til kjøkkenet. Jeg legger avisen på kjøkkenbordet og drikker et glass vann, naken, et glass vann i tom og naken mage. Det føles helsebringende. Jeg kan ikke dokumentere at det er det, men det føles slik. Det er naturligvis irrasjonelt, som nesten alt vi tror og foretar oss. Og så tar jeg en dusj. En varm og lang dusj. Jeg har en helvetes stor varmtvannstank. En gang jeg hadde laget en spesielt vellykket brosjyre, kan det ha vært for Shell, ja, jeg vet, det er hor fra ende til annen, men de betalte det hvite i øyet, lot jeg installere en varmtvannstank på femhundre liter. Det er mye. Jeg kan dusje i evigheter. Og gjør det. Men når jeg kommer ut fra dusjen er avisen på kjøkkenbordet søkkvåt. Den er klissende våt. Til å vri opp. Det som skjer er at de kalde luftmassene fra soverommet møter de varme luftmassene fra stuen og kjøkkenet. Dette skaper et ekstremt lavtrykk, helt lokalt, over kjøkkenbordet, og det lyner og tordner i flere minutter, og så faller det regn, et lett og nesten umerkeleg duskregn, javel, men det er allikevel regn, det er H2O, altså vann og vann flyter og forandrer. Jeg glemmer nesten alltid å lukke den døren. Og så godt som daglig ringer jeg Aftenposten og klager over at avisen er våt. De hører ikke lenger på meg. De sier at det er mitt problem, og jeg sier at jeg ved flere anledninger har sett budet stå og pisse på avisene nede i bakgården før han leverer dem. Dette hører til mine mest urimelige løgner, og de tror heller ikke på det. En gang ble jeg så provosert av telefonmannen fra Aftenposten at jeg selv pisset på avisen og stakk bort dit med den, lukt på dette, sa jeg, er ikke dette urin? Jeg fikk en ny avis. Han turde ikke annet. Men det går ikke hver dag. Jeg må lære meg å lukke døren til soverommet. Jeg burde overveie å montere en dings som gjør at døren lukker seg av seg selv. Men artiklene og annonsene fungerer helt ok selv om de er våte. Jeg har lært meg å bla veldig forsiktig, uten å rive i stykker papiret. Det krever sin mann, men jeg klarer det. Og det jeg liker med det hele er lukten, jeg vil nesten si at jeg ikke kan unnvære den. Den gode lukten som alltid følger et tordenskyll. Det minner meg om sommer og forelskelse, jeg er ikke mer original enn som så. Jeg tenker på den gangen sommer var sommer og jeg fremdeles brukte å forelske meg. Jeg vet ikke når jeg sluttet med det, men det er lenge siden. Det er feil å si at jeg ikke husker sist det skjedde, men det var ingen lett og lys opplevelse, slik forelskelser burde være. Det var en tung og mørk og unødvendig opplevelse. Det lyse og lette varte bare i noen brøkdeler av en dag og det tunge og mørke tok nesten aldri slutt. Nok om det. Nå holder jeg meg helst for meg selv. Det fungerer. Jeg trives i mitt eget selskap og syns jeg er en bra fyr. Hadde det ikke vært for disse stadige drømmene om vann, ville jeg kanskje også hatt ro i kroppen, for jeg liker bedre det som ikke flyter enn det som flyter, det som står stille, liker jeg, det konkrete, det jeg kan se og ta på og vite hvor jeg har. De abstrakte kan jeg ikke noe med. Men gi meg noe konkret og jeg folder meg ut og blomstrer, som den blomsten jeg egentlig er. Det konkrete er hjemmebane. Ting som er støpt fast i f.eks. betong, liker jeg. Og veldig tunge ting. Som nesten er umulig å flytte. Jeg så noen på TV som satt inne i en bunker ved foten av et fjell, mens noen andre utløst et snøskred og skredet var enormt, men bunkeren stod like fin etterpå, begravd av snø, men like hel. Slike bunkere er bra. Men mine drømmer er ikke om betong og solide bunkere, de er om vann og jeg må innrømme at jeg er urolig.

Vi læres opp til å like forandring, til å ønske den velkommen. Det er sykt og jeg forstår det ikke."

Frå Erlend Loe: Fakta om Finland, Cappelen 2001

Kjelde for bildet av Erling Loe: www.nrk.no/nyheter/kultur

Kjelde for bildet frå filmen "Sult": www.cinemateket.org/2002/ filmer/sult.html


Alden      Hugen