"Hva er et menneske?"

pascal.jpg (7387 bytes)

Blaise Pascal

 

I gymnasdagane, først i 50-åra, hadde eg ei av filosofi-riene mine, og ei lita bok kom i min veg: "Tanker" av Blaise Pascal. Med ujamne mellomrom etter den gongen har så boka dukka fram att, ein gong i eit flyttelass ein annan gong i ei hylle eller kvar det no har vore. Da må eg alltid lese om att den første teksten i boka, "Hva er et menneske?". Teksten fascinerte meg sterkt første gongen eg las han og har sidan aldri gått meg av minne. No dukkar boka opp igjen, og denne gongen har eg gjort ei avskrift, som eg set hit.

Boka er: Blaise Pascal: Tanker. Ved Ivar Welle. - 8.opplag. Oslo 1952. Olaf Norlis forlag.

Etter avskrifta nedanfor har eg også sett inn ei avskrift av "Fortale" ved Ivar Welle.

Bjørke, 5.desember 2003
Enok Kippersund    
enok@kippersund.no


Hva er et menneske?

Å menneske, tenk deg naturen i dens hele høye majestet og se bort fra småtingene omkring deg! Betrakt det strålende lys som er satt til å opplyse verden! Se at jorden er bare som et punkt sammenlignet med solbanen, og tenk med undren på at denne bane bare er som en tynn nålspiss i forhold til de store stjerners!

Lenger kan du ikke se, men forsøk å la tanken flyve videre! Tanken blir trett før naturen stanser den. Hele den synlige verden er jo bare en forsvinnende liten prikk i den uendelige natur. Her rekker ingen tanke fram. Om vi vil blåse våre begreper høyere opp enn alt som vi kan tenke oss, så får vi likevel bare fatt på smådelene, og ikke tingene som de virkelig er. Vi har for oss en uendelig stor kule, hvis midtpunkt er overalt, og hvis omkrets er ingensteds. Vår innbilningskraft taper seg selv i denne tanken, vi har et synlig billede av Guds allmakt for oss her.

Menneske, kom tilbake til deg selv og tenk på hva du er, sammenlignet med det som er! Forstå at du er kommet bort i denne avkrok av naturen, og kast et blikk fra det lille avlukke du er satt i, nemlig verdensaltet; så kan du lære å sette den rette pris på jorden med dens kongeriker og byer, og på deg selv!

Hva er et menneske i uendeligheten!

Men hvis du vil se et vidunder som er like stort, så søk ut de aller minste ting du kjenner! En midde har en liten kropp, men delene av den er enda mindre. Mindre enda er bena dens, med ledd, årer i leddene, blod i årene, væsker i blodet, dråper i væskene, damp innesluttet i dråpene. Del så disse små tingene atter og atter, så langt du kan i din tanke! Og så mener du kanskje at du er kommet til den ytterste grense av hva lite er?

Nei, se nå ned i et nytt bunnløst stup! Innenfor denne bitte lille tenkte del vil jeg vise deg et nytt verdensalt, ikke bare som det vi kan se omkring oss, men som det uendelige, det vår tanke ikke kan fatte. I denne minste del er det verdener, i hver verden stjernehimler med jordkloder og planeter i samme forhold som i den verden vi ser. På disse jordkloder er det dyr, midder også, og i middene vil du finne det samme som vi begynte med, og så i disse ting det samme igjen, og så videre uten ende og uten stans.

Hvor underlig: Vårt legeme, som er en forsvinnende del i verdensaltet, er likevel en koloss, en verden, eller snarere et verdensalt, når det sammenlignes med det ingenting som vi ikke kan nå inn til.

Den som ser seg selv på denne måten, blir redd for seg selv. Når han ser seg selv svevende mellom de to avgrunner, alt og intet, da skjelver han, og jeg tenker hans nysgjerrighet forvandles til beundring, og at han får mer lyst til å beskue i stillhet enn til å være selvgod og undersøke.

For ennå en gang, hva er vel et menneske i naturen?

Intet i forhold til det uendelige, alt i forhold til intet, noe imellom intet og alt. Han er uendelig langt fra å forstå ytterpunktene; tingenes utspring og endemål er skjult for ham i en ugjennomtrengelig hemmelighet; han kan ikke se det intet han er dratt fram av, eller det uendelige som sluker ham.

Hva skal han da gjøre? Kan han mer enn legge merke til det som mellomtingene ser ut til å være, idet han for evig oppgir alt håp om å kjenne deres opphav og ende?

Alt går ut fra intet og føres mot det uendelige. Hvem følger denne vidunderlige gang? Opphavet til alle disse vidunder forstår dem. Ingen annen kan det.

*

Den evige taushet i de endeløse rom gjør meg så redd.


Fortale av Ivar Welle

Enhver som har lært fysikkens begynnelsesgrunner, kjenner noe av Pascals oppdagelser, og det er alminnelig kjent at han på fysikkens og matematikkens område er et av de største genier i historien.

Færre blant oss vet om hans betydning for den rene tenkning og religionen. Dog har Pascal også her et navn blant de største, og nettopp i våre dager er han blitt den store lærer for en rekke av tenkere, ja han må betegnes som en kilde det tenkende Frankrike har vendt tilbake til under den åndelige fornyelse i de siste årtier.

Pascals filosofiske hovedverk er han "Pensées" ): "Tanker". Disse er egentlig forarbeider til et sammenhengende verk, men Pascal etterlot dem ved sin død som uordnede opptegnelser på løse papirer, ofte utstyrt med overstrykninger, mange ganger i to, tre, fire dubletter, undertiden bestående bare av et par ord.

Det finnes iblant Pascals papirer flere disposisjoner for det planlagte verk, men alle forskjellige og utilstrekkelige.

Den der vil utgi "tankene" i leselig form, må derfor ordne og utelate, hva også jeg har gjort, og jeg har heri ikke kunnet slutte meg til noen tidligere utgave.

Hva selve teksten angår, har jeg i alt vesentlig fulgt prof. Léon Brunschvicg (Paris 1970).

Blaise Pascals levnetsløp er kort beskrevet følgende: Han ble født 1623 som sønn av en embetsmann og vokste opp i et høyt dannet hjem.

16 år gammel skrev han en verdifull geometrisk avhandling, og mellom hans 18de og 30te år kommer hans berømte naturvitenskaplige og matematiske arbeider og oppdagelser slag i slag.

24 år gammel ble han alvorlig syk; i sitt 30te år sluttet han seg til det åndelige brorskap i Port Royal, som tenkte og levde etter den såkalte jansenistiske inderlige oppfatning av katolsk kristendom, og her opptok han et liv i den ytterste forsakelse og strengeste selvtukt.

Da et medlem av brorskapet ble skammelig forfulgt av jesuittene for sin "jansenisme", kalte han Pascal til hjelp. Da skrev Pascal sine bitende vittige, glødende harmfulle og inderlig fromme "Provinsialbrev", som beseglet jesuittenes dødsdom i den offentlige mening. "Brevene" vant straks en umåtelig utbredelse, og ennå hører de til verdenslitteraturens mest leste klassiske verker.

Men nå fikk Pascal selv føle den mektige jesuittordens forfølgelse. "Brevene" ble dømt som kjetterske i Roma, de franske biskoper og universitetet i Paris tilstemte dommen, og en deapartementsordre bestemte at Pascals bok skulle rives i stykker og brennes av bøddelen, liksom alle medlemmer av Port Royals brorskap skulle tvinges til å underskrive en fordømmelse av "jansenismen".

Således fikk den store vitenskapsmann og den fromme asket anledning til å vise at han også var et ukuelig sannhetsvitne, idet han til sin siste stund holdt fast på sin tro og sin mening mot både kirkens og øvrighetens trykk.

39 år gammel døde Pascal.

Frankrike regner han for sin åndelige nasjonalhelt, typen på det i den latinske ånd som er Napoleons motsetning.

 

Ivar Welle


Alden, part 9        Hugen