levihenriks.jpg (59257 bytes)

 

Høyrde om boka i radioen, i ein forbifart. Var på biblioteket, og der stod ho utstilt på eiga støtte oppå ei hylle. Måtte jo berre låne ho! Og det vart ei bok som la seg nær hjartet. Vonar det lagar seg med ein tur til Kongsvinger!

Nedanfor set eg hit eit utdrag frå boka.

Bjørke, 11.november 2004.
Enok Kippersund


De fleste av barndomsminnene til Dan var varme. Jakob og ham hode mot hode som siamesiske tvillinger i foreldrenes dobbeltseng, mens moren leste fra barnebibelen eller Barnas Beste, bladet de fikk annenhver uke på søndagsskolen.
          Faren, i helstrøye nede ved stuebordet, som fortalte historier fra misjonsmarkene og viste fram fotografier av misjonærene. Jakob og Dan hadde også noen svart-hvitt-bilder selv av smilende evangelister innfelt på en afrikansk himmel over fattigslige negerlandsbyer. Enkelte ganger var også de omvendte innfødte på slike postkort, og Jakob og Dan syntes de var gjevere enn bildene til de norske misjonærene. Lenge før brødrene kjøpte de første idolbildene med Kiss og gamle glamrockhelter, samlet de på postkort med kongolesiske predikanter med vokalfattige navn som Ngkomo Brwani og Mgibe Mtodo.
          Noen ganger var det misjonærmøter i stua på Bergaust. Svette ansikter som i bjørkevarmen kokte enda mer enn de pleide nede på Eben Ezer. "Fyrtårn av tro," tenkte Dan nå. Faren med ermene på nylonskjorta oppbrettet. Faren som alltid startet møtene i dressjakke og med korketrekkerkrøllene limt fast til hodet med brylkrem. Brylkrem som etter hvert gikk i oppløsning av varmen og sendte håret bølgende nedover ansiktet som om faren skulle være et glinsende, dryppende vesen trukket altfor fort opp fra et stort dyp. Så sangen. De flerstemte harmoniene om å elske det eldgamle kors. Fela og trekkspillet. Bedehusgitarene som slo seg i varmen og bare ble surere og surere til sangene hørtes ut som de ble spilt i en østerlandsk toneskala. Aldri var Dan nærmere Gud enn på disse møtene hjemme på Bergaust. Disse møtene som ble en egen dag i natta, et lite land dit resten av verden ikke rakk. Og best av alt: Han slapp kulda etterpå, avgrunnen som pleide åpne seg i mørket i bilen hjem fra Eben Ezer. Ja, kanskje lå farens forkjærlighet for å fyre nettopp i dette at akkurat som å betvinge mørket med bibelvers, foldede hender og hjerter fylt av halleluja, så beseiret han kulda, drev den bort med bjørk, gran og asp. Alltid bjørk, gran og asp, bokstavlig talt farens andre treenighet.
          Veden var også farens måte å gjøre seg nyttig på. Til tross for at han fra prekestolen kunne forkynne at livet er mer enn mat, kroppen mer enn klær, så klarte Jesus aldri helt å nulle ut genene fra Savolax. Det var gener kultivert på vandring over tre land, før de hadde fortsatt å utvikle seg i værharde østlandsskoger inn mot svenskegrensa. De genene som gjorde en mann til en samler, en selvberger, til en som fylte låver og matbod, til tross for formaningene i Lukas om at Gud føder sine. Halvor Kaspersen som nærmest stolte blindt på sin Gud i ett og alt, virket i det skjulte når det galdt å fylle forrådene til vinteren.
          Gjennom veden kom de to guttene nærmere faren. Vekkelsespredikanten som nede på Eben-Ezer lik Moses kunne dele Rødehavet med en hådbevegelse, og framkalla tørkesomre og gresshoppesvermer bare ved å dra pekefingeren under et bibelvers, lot himmelen hvile i den stille perioden mellom brødsbrytelsen i påsken og stevnestarten i pinsen. Faren svettet seg ut på arbeid, ikke på ord, mattet seg ut med motorsaga, ikke på mørket alle mennesker bærer på. Og om kvelden, de første dagene etter at faren begynte å dra med husquarnaen rundt i skogen og muntert rope et varsku her for hvert tre som falt, måtte moren smøre inn de utrente pinsevennmusklene med tigerbalsam.
          Veden lokket fram en annen side av Halvor Kaspersen. Dressene og nylonskjortene han bar som en brynje ellers i året ble flekket av, og faren ble forvandlet til en kjempe i bar overkropp, innsmurt med svette og sagflis. En stønnende kjempe, hrmf-ene, phuh-ene og ouff-ene han noen ganger kom med når han løftet øksa over hodet. Den innhule lyden når eggen traff en kvist og den sprø, knasende splintringen når øksa grov seg rett gjennom kubbene. Jakob og Dan som hjalp til med å trille bort veden og stable den lagvis mot låveveggen. Guttene som drakk saft i solhellinga mens faren fortalt historier fra barndommen, fra da Rein og han var på Jakob og Dans alder og livet fløt medstrøms. (206b - 208b)


Levi Henriksen: Snø vil falle over snø som har falt. - Roman. - Gyldendal 2004.

Omslag: Bjørn Kulseth

Alden, part 9             Hugen