
Sonnet 12
By William
Shakespeare
When I do count
the clock that tells the time,
And see the
brave day sunk in hideous night,
When I behold
the violet past prime,
And sable curls all silver'd o'er
with white:
When lofty trees I see barren of leaves,
Which erst from heat did canopy the
herd, And
Summer's green all girded up in sheaves
Borne on the bier with white and
bristly beard:
Then of thy beauty do I question
make That thou
among the wastes of time must go,
Since sweets and beauties do
themselves forsake,
And die as fast as they see others
grow,
And nothing 'gainst Times's scythe can make defence
Save
breed to brave him, when he takes thee hence.
~~~~~~~~~~~~~~~~
In new Norwegian by Hartvig Kiran:
Når timane eg tel som klokka slår og ser ein
bjart dag søkkt i hustren nott og skodar blomen
som har mist sin vår, og svarte lokken dekt med
sylvet grått, når høge tre eg ser med naken topp
der feet under lauvet før fann livd, og
sommarvokstren, nek-vis bunden opp, med stritt og
rimkvitt skjegg på båra hivd,
då spør eg kva din venleik skal bli lik
når tida øyder allting, eitt i senn, for alt av
ljuvt og fagert sjølv-seg svik og døyr så snart som
nye teinar renn;
og berre sædet kan mot sigden stå,
når tida ein gong tek deg herifrå.
foto:E.K.
|