Sonnet 12

By William Shakespeare

When I do count the clock that tells the time,
And see the brave day sunk in hideous night,
When I behold the violet past prime,
And sable curls all silver'd o'er with white:
When lofty trees I see barren of leaves,
Which erst from heat did canopy the herd,
And Summer's green all girded up in sheaves
Borne on the bier with white and bristly beard:
Then of thy beauty do I question make
That thou among the wastes of time must go,
Since sweets and beauties do themselves forsake,
And die as fast as they see others grow,
      And nothing 'gainst Times's scythe can make defence
      Save breed to brave him, when he takes thee hence.

In new Norwegian by Hartvig Kiran:

Når timane eg tel som klokka slår
og ser ein bjart dag søkkt i hustren nott
og skodar blomen som har mist sin vår,
og svarte lokken dekt med sylvet grått,
når høge tre eg ser med naken topp
der feet under lauvet før fann livd,
og sommarvokstren, nek-vis bunden opp,
med stritt og rimkvitt skjegg på båra hivd,
då spør eg kva din venleik skal bli lik
når tida øyder allting, eitt i senn,
for alt av ljuvt og fagert sjølv-seg svik
og døyr så snart som nye teinar renn;
     og berre sædet kan mot sigden stå,
     når tida ein gong tek deg herifrå.

foto:E.K.