Tjuagutt

Nedfallstekst 05

Frå Bergensordboken:

tjuagutt, fk. [kjuagutt], oftest skrevet 'kjuagutt'; skøyergutt, røverfant, spilloppmaker. Vanlig nevning på ungguttene fra Bergen. Uten tvil er førsteleddet 'tjuv', til tross for iherdige protester fra bergensere. Både Paulson og Bolstad ønsker i sine ordlister å slå fast at ordet ikke har betydning av tyv.

"Kjuagutt (aldri 'Tjuagutt')" skriver Bolstad i Bergensleksikon [?], men skriver likevel 'tjuagutt' i sin roman Gamle Winckels testamente. Se nedenfor. Men en betydningsendring har gått for seg her som i mange slike betegnelser, f.eks. skøyergutt, fantegutt. Jfr. 'gautjuv', som har gjennomgått en tilsvarende endring.

I sine fortellinger fra det gamle Bergen bruker Elisabeth Welhaven ikke ordet 'tjuagutt', men skriver alltid om byens 'gadegutter'. Hadde ordet ennå en odiøs klang? Omtalen av gateguttene høver bra på de seinere tjuaguttene: "Bergens gadegutter er et lettsindig og lettsindig folkefærd, de tænker ikke på den dag imorgen, altid er de at se på gaderne, opsnappende alt, hvad der sker; de er store spilopmagere, har sin næse allevegne, og er bestandig færdige til træffende bemærkninger - " (1897 : 156)

Verd å merke er også at vår eldste ordliste, Køsters av 1865, forklarer 'kjuagutt' som 'tyveknegt'. Omtalen i eldre beskrivelser er heller ikke alltid ment å være rosende: "Da ble Karelten sint ... Og så brølte han alltid det samme: 'Eg ska slå helsen av deg, din kjuagutt' "  (Gjertsen 1910/1988:135f.). Dette er en referanse til en hendelse til en hending i 1860-70 årene.

Heller ikke Gabriel Finnes roman Doktor Wangs børn fra 1890 eller Ronald Fangens roman Kvernen som maler langsomt, med handling fra 1880-årenes Bergen gir et særlig flatterende innhold av begrepet 'tjuagutt': "Ja, vent kjuagutter, dokker skal nok få på den bare ende." (Finne 1890 : 24); "når det kommer til støkke, er de nokken tjuagutter og slaurer og som oftest rene kjeltringer" (Fangen 1949 : 113).

Det ser ut til at det er først på 1900-tallet at navnet fikk en positiv klang, som hedersnevning på den ekte bergenser.  /: "Det var en gutunge på omtrentlig fjorten aar, en tidig kjuagut, men bedremands barn" (Wiers-Jensen 1910 : 189);

"For en kjuagutt dokker er. Kem skulle trodd at De var fødd på Østlandet" (ds. 1943 : 67);

"Alle smugets kjuagutter voktet på det" ([=pæretreet] med griske øine (Jessen B. 1919a : 11);

"Maken til kjuagutt som Pitter Olsen fandtes der ikke" (ds. 1919b : 20);

"op Muren kom de sættende alle byens kjuagutter" (ds. 1920 : 15)

"Sat ikje der en riktig tidig kjuagutt aa spelte gemytli paa handorgle aa lo te os" (Bergenseren 1919 påskenr. : 45);

"Her lekte Lucie i sine pikedage og satte, sammen med kjuagutten og senere skuespiller Johannes Brun, gaten og almenningen  paa ende med sine skøierstreker" (Berg 1924 : 51);

"Tjuagutten, som ante at her var noe å hole, gjorde seg fin og rosverdig" (Bolstad 1949 : 137);

"E'kje eg fin,"  spurte rytteren med tjuaguttstemme; (ds. : 146)

"tjuaguttene steler og skulker skulen" (ds. : 175)

"Jeg skylder å opplyse at det bare var høyst privat Arnoldus falt tilbake til det bergenske kjuaguttsprog" (Saxegaard 1959 : 32f.);

"En geneverkrukkes skøyerstreker, opera i tre akter av gamle kjuagutten Elias - Sssåh, kom no til kjuagutten din" (Nedreaas 1971 : 33);

"Noen kjuagutter pep i fingrene" (ds. : 56)

 

Index: Nedfallstekstar