Tidleg i romanen, når Kristin enda er barn, får ho bli med faren på ei reise til Hamar. Der får ho vere med inn i domkyrkja som er under bygging. Det lagar seg slik at ho får følgje broder Edvin og sjå når han arbeider med å male bildetavler framme ved altaret.

---

På den annen tavle satt jomfru Maria med Kristusbarnet på kneet; han tok moren under haken med en hånd og holdt et eple i den annen. Hos dem stod Sankta Sunniva og Sankta Kristina. De bøyde seg yndefullt i hoftene, var fagert røde og hvite i ansiktene og hadde gullhår og gullkroner.

Broder Edvin holdt seg med venstre hånd om det høire håndledd og tegnet løv og roser i kronene.

"Det tykkes meg at dragen er svært liten," sa Kristin og så på sin navnehelgens billede. "Ikke ser den ut som den kunde slukt op møen."

"Det kunne den heller ikke," sa broder Edvin. "Den var ikke større. Drager og alt slikt som tjener djevelen, det synes stort så lenge som frykten er i oss selv. Men om et menneske søker Gud så heftig med hel hug at det når inn til hans kraft, da lider djevelens kraft straks så stort nedfall at hans redskaper blir små og maktesløse - drager og onde vetter synker ned og blir ikke større enn tuss og katter og kråker. Du ser det at hele fjellet som Sankta Sunniva var inne i, er ikke større enn at hun kan ha det i kåpeskjøtet sitt."

"Men var de ikke inne i hulene da," spurte Kristin, "Sankta Sunniva og Selje-mennene. Er det ikke sant det?"

Munken myste mot henne og smilte igjen:

"Det er både sant og usant. Det syntes slik for de folkene som fant de hellige legemer. Og det er sant at det syntes slik for Sunniva og Seljemennene, fordi de var ydmyge og tenkte kun på at verden er sterkere enn syndefulle mennesker, og de tenkte ikke selv på at de var sterkere enn verden, fordi de ikke elsket den. Men om de hadde visst det selv, da hadde de kunnet ta alle fjellene og slyngde dem ut i sjøen som små sten. Der kan ingen og intet skade oss, barn, uten det vi frykter og elsker."

"Men om et menneske ikke frykter og elsker Gud?" spurte Kristin forferdet.

Munken tok om hennes gule hår, bøide lempelig Kristins ansikt bakover og så ned i hennes åsyn: hans øine var vidåpne og blå.

"Der er intet menneske, Kristin, som ikke elsker og frykter Gud, men det er fordi våre hjerter er delt mellem kjærlighet til Gud og frykt for djevelen og kjærlighet til verden og kjødet at vi blir elendige i liv og død. Ti om en mann slett ingen lengsel kjente mot Gud og Guds vesen, da  vilde han trives i Helvede, og det vilde være alene vi skulde han, og det vilde alene være vi som ikke fattet at han der hadde det som hans hjerte liker det. Men da vilde ikke ilden brenne ham hvis han ikke lengtet efter svale, og han vilde ikke føle smerte ved ormens bit, hvis han ikke kjente lengsel efter fred."

Kristin så opp i hans ansikt; hun skjønte ingenting av dette. Broder Edvin blev ved:

"Det var Guds miskunn mot oss, at han så hvordan våre hjerter er søndret, og han steg ned og bodde blandt oss for å smake i kjødet djevelens fristelse, når han lokker oss med makt og herlighet, og verdens trusel, når den byder oss slag og sår og hvasse naglesår i våre hender og føtter. Slik viste han oss veien og lot oss se sin kjærlighet - "

Han så ned i barnets alvorsstive åsyn - da lo han litt og sa med en helt annen stemme:

"Vet du hvem det var som først fornam at Vårherre hadde latt sig føde. Det var hanen det; han så stjernen og så sa han - de kunde tale latin alle dyrene i den tiden. Så skrek han: Christus natus est!"

Det siste gol han så likt en hane at Kristin kom til å skoggerle. Og det gjorde så godt å le, for alt det selsomme som broder Edvin nettopp hadde sagt hadde lagt seg som en tyngsel av høitid over henne.

(Christus natus est = Kristus er født)

Tilbake til framsida