Om hun, den klarsynte dikteren, også kunne se og erkjenne vanskelige sider av seg selv, var det noe som overskygget den personlige realismen. Hun var i ferd med å lytte til en annen stemme. Hennes intellektuelle orientering hadde de siste årene konsentrert seg om middelalderens kultur, og dermed også katolisismen, og spesielt helgenlitteraturen. Men det var noe helt annet enn intellektuell erkjennelse som nå var i ferd med å endre den moderne skeptikeren, realisten Sigrid Undset.

Dypt inne i sitt vesen hadde hun fornemmet en helt annen stemme, en stemme som ikke var hennes egen og som fikk henne til å se verden og seg selv i et nytt lys. Hun som alltid hadde vært en forskernatur og opptatt av å se og forklare alt på rasjonelt vis, hadde opplevd en slags overnaturlig klarhet, en nådefølelse som ikke lot seg forklare. Da hun skal beskrive dette overnaturlige som hun opplever, kaller hun det "en stemme som bor i oss". Den samme følelsen gjør at hun stiller spørsmål ved sitt tidligere subjektive hovmot, dette at hun så ofte kunne forkaste andres subjektive synspunkter nokså suverent basert på sin egen subjektive mening. Stemmen og denne nye følelsen har fått henne til å tro at det finnes et annet slags fellesskap, selv om hun er i villrede og ikke helt vet hva dette fellesskapet skal bestå i. Budskapet fra stemmen, og det føler hun seg sikker på, er at den som føler seg hevet over og bedre enn andre, noe som hittil ikke har vært helt ukjent for Sigrid Undset, er en forræder mot dette fellesskapet.

Men hva bestod fellesskapet av? Dette brorskapet hun søkte, hva skulle det bestå av? Menneskers fallitt, syndefallet, hadde hun vært opptatt av så lenge hun kunne huske. Nå fant hun gradvis fram til det som kunne forene menneskene i et skjebne-fellesskap og den instans som kunne gi både menneskelig solidaritet og nåde for syndefallet. "Vår Herre har fanget meg - som så mange andre av min like - inn i sin fåreflokk direkte fra utmarken," skulle hun senere forklare.

Bak denne utviklingen lå det et slags ankerfeste, og det var hennes omfattende historiske studier og begeistring for middel-alderen, slik hun hadde forklart det til Dea: "fordi den har lover for menneskene som de er og en religion om menneskene som de burde være." Og når hun nå skulle velge sitt religiøse felles-skap, så var det først og fremst den katolske kirke hun hadde førstehånds kjennskap til. Med hennes grunnfestede kritiske holdning til den protestantiske kirke ble valget naturlig: Kirken som svarte til hennes indre stemme, var den katolske kirke. Basert på sin egen opplevelse trodde hun etterhvert på en personlig Gud som manifesterte seg, slik hun selv hadde opplevd: "En stemme som bor i oss".

Bruddet med realisten Sigrid Undset forundret nok en del av hennes omverden. Til nære venner som Nini Roll Anker gikk hun sjelden inn på denne sin mest alvorlige indre prosess, hun sørget for å ha en ironisk distanse når hun omtalte katolsk litteratur til sin religionskritiske venninne. Til andre venner kunne hun etter hvert, men bare gløttvis, dele sin egen smertefulle erkjennelse, sitt eget syndefall, den nødvendige konsekvensen. Kanskje var det til trøst å se sine egne feil og det som hadde strandet i hennes eget liv som en del av noe større, som del av et større syndefall?

-----

Til framsida

Utdraget ovanfor er frå boka: "Dikterdronningen. Sigrid Undset." av Sigrun Slapgard. - Gyldendal Norsk Forlag AS 2007. ISBN 978-82-05-33289-8