"Jeg - individets kulturhistorie" av Peter Normann Waage

Peter Normann Waage: Individets kulturhistorie

Eit utdrag frå boka:

Så har vi mester Eckhart (ca. 1260-ca. 1328). (...) Eckhart er kanskje den største representanten for europisk mystikk, en beskjeftigelse som for øvrig var så populær i senmiddelalderen at den opphørte å være et marginalt fenomen. I Tyskland betgnet ordet Kunst i det 13.århundre ekstatiske opplevelser.

Mester Eckhart søkte ingen ekstatisk opplevelse. Han søkte innsikt. I likhet med Augustin fant han Gud i sitt indre, men Eckhart trengte intet skrift eller noen kirke for å forsikre seg om at gudsopplevelsen var sann: "Hvis jeg ikke var, var heller ikke 'gud'. At Gud er 'Gud', det er jeg årsak til. Var ikke jeg, da var ikke 'Gud'." Angelus Silesius, som jeg har introdusert tidligere, har med Den kjerubinske vandringsmann liksom satt Eckhart på vers.

Den mystiske tradisjonen som Eckhart innledet, hevder ikke at jeg er Gud. Eckhart gjør oppmerksom på et indre menneske, en høyere sans, som står i direkte forhold til Gud. Han kan bare finnes gjennom den - og han kan ikke annet enn la seg finne, for Gud er sannhet og kjærlighet: "For meg er det nok at det jeg sier og skriver er sant i meg og i Gud. (...) Sandelig, Gud er sannheten, og hvor jeg finner sannhet, der finner jeg min Gud, sannheten."

Gudserkjennelse er sannhetserkjennelse. Den fremkommer gjennom fornuften. Det er den som er den indre sansens første representant i mennesket. Mystikken heter den veien som leder gjennom selverkjennelse til guds- eller sannhetserkjennelse. Det er en vei mot anerkjennelse og selvstendighet som er åpen for kvinner, analogt til enkelte av antikkens mysterieskoler. I dem ble slaver, fremmede, menn og kvinner behandlet på like fot, som selvstendige sannhetssøkere. Gjennom middelalderen og inn i den nyere tid virket mystikken som en individualiserende surdeig innenfor og utenfor Kirken. I den blir det kristne budskapet entydig: Det oppdrar til selvstendighet og sikkerhet, ikke avhengighet.

Det bør ikke forundre at også mester Eckhart ble lyst i bann av Kirken. Da var han nettopp død, så han slapp fengsel og tortur eller å bøte med livet. Hans skrifter ble imidlertid lest, dels i skjul, dels i andres gjengivelse, og han fikk særlig betydning innen de senere protestantiske områdene. Eckharts kanskje største elev, Johannes Tauler (ca. 1300-1365), utga boken Das Buch des Meisters, der han viser hvordan en legmann eller en "gudevenn" har større og mer inderlig kunnskap enn mesteren selv. Taulers bok, og gjennom den indirekte Eckhart, fikk spesiell betydning for Norge. Det var tankene i Mesterens bok som inspirerte Hans Nielsen Hauge til den kraftprestasjon det var å gi de norske bøndene selvrespekt gjennom tro og arbeid. Hauge lot også et utdrag av boken oversette til norsk.*

* Ein fotnote viser til kjelda for denne opplysninga om Hauge. Dag Kullerud: Mannen som vekket Norge, s.57 

-----

Utdraget ovanfor er frå boka "jeg. Individets kulturhistorie" av Peter Normann Waage. Schibsted Forlag AS 2008. ISBN 978-82-516-2600-2

Til framsida