hjorth01.jpg (28008 bytes)

Vigdis Hjorth: 17.15 til Tønsberg

 

Jeg så på de løpende hundene og på menneskene som tok imot dem og kjente hvordan jeg ble våt gjennom buksene av smeltet snø, men det gjorde ikke noe. Parkens lukt av jord og blader! Hundenes haler og luftens skarphet. Kveldshimmelen i gaten min hjemme! Døden venter, men livet venter også, mer utålmodig. Og det er bare dette ene, og det kan ikke utsettes når det skuffer oss, til alt er bra igjen. Joda, alle har sitt, stort eller litt, man gjenfinner alltid sin byrde. Så får man leve med sin byrde, sitt kors, for det er ingen sol uten skygge, og alle må kjenne natten. Og om avstanden mellom tilværelsen og ønsket om hvordan den burde være, innimellom er ulidelig, så får vi heller, som Thomas hadde sagt champagnekvelden, overleve i diktene og drømmene.

Utdraget er frå romanen "17.15 til Tønsberg" av Vigids Hjorth. Cappelen 2003

Hugen