sannheten187.jpg (25481 bytes)

 

Sannheten sover

Izzat al-Ghazzawi

 

Det er Basra i grålysningen. Vi har sovet ved Gulfens kyst i påvente av skuten som skal ta oss med på vårt livs reise til India. Himmelen er full av lyn som får det til å gnistre over vannet. Innover i landet ligger de frodige, mørkegrønne sumpområdene.

Folk våknet til lyden av en båt som sendte ut signalet sitt uten å vise seg. Denne plutselige lyden rev dem ut av søvnen, alle som en. De begynte å samle sammen eiendelene sine og skyndte seg mot havnen.

De som vil reise kom fra alle kanter, de skal enten tilbake til hjemlandet sitt, eller de reiser for å oppdage et nytt. Jeg la knyttet mitt under hodet og ventet. Det er lengselen etter fjerne steder.

Et eneste ord, sagt av en mann en dag, gjorde at jeg i drømmene mine satte kursen mot India: Nirvana.

Jeg sa til meg selv: Det finnes én kilde vi kan dra til i hjertene våre, som vil vise oss sin oppsiktsvekkende magi og skjule sine detaljer. Men den lar oss få avstanden mellom å fjerne seg og å nærme seg, mellom tegning og forestilling, fordi den på den måten holder oss fast til sin despotiske kraft. Hvilken rolle spiller det da om vi er uenige om navnet eller betegnelsen vi gir den?

Vannets farge er beholderens farge! Det er uansett vann, men beholderen gir det farge. Beholderen er oss og vannet er Gud.

Skipet gir seg det fryktinngydende havet i vold. Handelsfolk, studenter, utvandrere på jakt etter trygghet og fattige folk som lar sine koner og barn være igjen. Noen blir sjøsyke, mens andre blir blekere med tiden. En liten gutt døde av en feber som ikke slapp taket på tre dager. Han var taus hele tiden, bortsett fra noen svake stønn. Moren hans satt ved siden av ham på dekket som om hun ville beskytte ham mot døden. Hun begravet hodet sitt i klesbylten hans da han sovnet stille inn; utslitt, redd og ute av stand til å tro hva som hadde skjedd. Noen av mennene bar ham til akterstavnen. Én sa at det beste ville være å kaste ham på havet, en annen at de kunne vente til båten la til kai, for å begrave ham der. Moren avgjør hans skjebne da hun skriker: "Hvilken rolle spiller det så lenge han aldri kommer tilbake?" Så lot de det frådende havet ta ham, livløs og umælende. En som het al-Khorasani leste noe fra Koranen, mens moren sto og lente seg mot en tykk trestolpe da vannet bar den lille kroppen som var svøpt i hvitt.

En stund duvet han i bølgene, før han sank ned til havets hemmeligheter. Slik blir døden mindre.

Det tok ikke lang tid før folk vendte tilbake til normalen, bortsett fra moren, som visnet hen for hver natt som gikk. I mitt indre fremkalte hun bildet av mor, Umm Husayn, da vi var på vei fra Tustor til Bagdad. Hvorfor hadde jeg ikke lett etter henne alle disse årene? Hvor var det blitt av henne? Hvordan kunne hun lyde sitt hjerte uten å vende tilbake til al-Junayds moské for å se om jeg fremdeles var der? Hvem vet. Jeg hadde bestandig følt at mor fulgte etter meg, selv når jeg hadde trukket meg tilbake i kontemplasjon, at hun holdt øye med meg på avstand eller bak et slør. Så ble hun borte, bare for å dukke opp på ny.

Det er et liv som bare er opplyst av et lys som minner oss på endeliktet. I gamle dager sa Omar ibn al-Khattab, den andre kalifen: "Gud, måtte jeg få samme overbevisning som de gamle! Det finnes ingen tvil eller spørsmål om noe." Du må ta troen slik du får beskjed om, uten å tenke. Men støvet kommer man ikke unna. I dag er det dekket på en båt som pløyer havet i nærheten av vidunderlige kyster, i morgen er det støv som fyller våre stoler. I den tiden vi måtte ha før støvet, beveger vi oss imidlertid etter et sterkt ønske fra våre kropper. Skal vi adlyde dem, eller skal vi heller adlyde sjelens ønske? For meg kan det være det samme, bare det er et fritt valg.

 

Hadde jeg utelukkende vært en kroppens mann, hadde jeg akseptert det og forsvart mitt valg til siste åndedrag. Men jeg har valgt noe annet: Jeg har valgt å feste meg ved den lyskraften som det første mennesket oppdaget da det stod på randen av den evige frykt, slik at det kunne berolige sitt hjerte angående intethetens farer. Og her står jeg, midt i stormene, overbevist om at det ikke er noen frelse i total tilbedelse eller i å distansere seg fra folk. Den som flykter fra mennesket og til Gud, kjenner ikke Gud.

Vinden tiltar i styrke, og skipet fosser avsted. Sammen med den fosser visjonene og folks smil, tårer, sult, frykt og engstelse. Skipet legger til med signaler og rop. De som skal av, gjør seg klare og overlater plassene sine til nykommere som sleper med seg bagasjen og inntar plassene sine som om de har vært der hele tiden.

Utdraget ovanfor er frå boka "Sannheten sover" av Izzat al-Ghazzawi.

Boka er omsett frå arabisk manuskript av Anne Aabakken.

Cappelen 2004.

Biografi

Husayn ibn Mansur al-Hallaj (857-922) ble født i Persia. Han kom til Bagdad og slo seg sammen med al-Junayd, som ledet sufi-bevegelsen. Det tok ikke lang tid før han ble en kjent sufi med egne, originale ideer.

Han reiste mye og ble en kontroversiell skikkelse. I politiske kretser ble han ansett som en trussel, en som ansporet de fattige til å gjøre opprør, mens de i religiøse kretser anså ham for å være en trussel mot "vedtatte sannheter" og normer. al-Hallajs viktigste lære var påstanden om at det ikke spiller noen rolle hvilken religion vi bekjenner oss til - jødedom, kristendom eller islam. Det som betyr noe er hvordan du oppfører deg og at du er oppriktig mot andre.

Selv om datidens kalif, al-Muqtader, ikke var overbevist og hadde fæle mareritt, inngikk de politiske og religiøse kretsene en sammensvergelse mot al-Hallaj. Han ble stilt for retten og dømt til døden. Deretter ble han pisket, steinet og ydmyket. Lemmene hans ble kappet av én etter én, før hodet ble kappet av og hengt på fengselsmuren.

Fedraheimen            Hugen