Brønnene. - Noveller av Hans Herbjørnsrud.


Utdrag frå novella "Mens tiden løper".

Noe haster. Tiden løper fra meg. Det haster. Og jeg står opp i grålysningen, tar på meg den rødmelerte polyesterdressen og de nye Cross-skoa, spiser to knekkebrød ved kjøkkenbenken og drikker et glass appelsinjuice før jeg finner den ovale joggesteinen min som jeg knuger i høyrehanda mens jeg lunter over tunet, og klokka 6.04.13 springer jeg inn på traktorveien over åkeren ned mot skogen.

Det haster med å skrive denne historien. Jeg må snart ut herfra. I kveld kommer sønnekona Ting Ting og barnebarnet Man Lok til gards. Anna skal hente dem på bussterminalen klokka 20.45, og de skal bo her på arbeidsrommet mitt i eldhuset. Historien min må være ferdig til de kommer. Det haster. Jeg må ut. Tiden er knapp. Jeg løper og skriver og løper.

6.04.53, klokka er 6.04.53, og jeg viker av fra traktorveien, løfter begge armene opp foran ansiktet og kaver meg gjennom det tette granplantefeltet ned mot den lille åa. På åbrauta foran beverdemningen stanser jeg et blunk, trekker pusten og biter i tungespissen.

Det haster. Jeg har jo bare dagen i dag på historien min. Man Lok er blitt tobeint og vakler tvers over stuegolvet i Oslo, hørte jeg i telefonen. De må ha lagt telefonrøret på golvet, for de ravende skrittene til barnebarnet vårt klang hardt i øret mitt. Det haster, og jeg strekker armene ut til hver side og balanserer forsiktig bortetter beverdemningen med joggesteinen i knyttet neve over det blanke vannspeilet i dammen og med sprikende fingrer over virvaret av kvister og kvas på nedsiden av forbygningen. Det stillestående damvannet rifles lett for hvert et skritt jeg tar. Joggesteinen tynger i neven og holder meg rett.

Så er jeg over og løper på tråkket gjennom oreskogen fram til Heddøla. 6.0613, og jeg følger stien oppover langs elva og springer hurtigere nå, hurtigere, enda elva løper stri og jeg løper motstrøms. Mou, keiwai og gwei, mumler jeg. Man Lok har fått en kinesisk ordbok, har de fortalt, og mens han ser på bildene, prøver han å gjenta ordene etter foreldrene. Han kan allerede si tre ord på kinesisk, har de sagt, og forklart at mou betyr ingen og keiwai er rart og gwei er skrømt.

Å løpe mot strømmen slik, er som å løpe mot vinden, og jeg korter skrittlengden, passerer stolpene som står igjen etter den gamle hengebrua, og 6.08.05 hopper jeg fra vadestein til vadestein over utløpet til en siklete å og springer inn på den breie grusøyren som strekker seg oppover langs Heddøla fram til Grenehølen. Mou, keiwai, gwei: Jeg mumler et ord for hvert kliv der jeg løper på grusen: rart, ingen, skrømt. Lufta vasker inn og ut av munnen, grusen spraker og brenner under føttene, og i ørene mine hører jeg de gnelle skrittene til Man Lok på stuegolvet i Oslo. Haster, noe haster, Man Lok kommer til å bli en staut kar, har de sagt. Mou, keiwai og gwei, mumler jeg som en besvergelse mens ordene knitrer under skosålene der jeg halser fram i motvinden fra strømmen.

Hans Herbjørnsrud: Brønnene. Noveller. - Gyldendal 2006. - ISBN-10: 82-05-36064-2

Ein omtale: http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=881

Utdraget er lagt  inn 11.november 2006 av  enok@kippersund.no

Hugen