Utanpå julegåva stod det: "Litt brutalt urbant liv, prøvd formidlet på en human måte ..."  Boka var ein kilevink, men ikkje eit svimeslag, - var ei nødvendig oppdatering:

“Noen av oss har mye å tilby, men passer ikke så godt inn i hvordan samfunnet ellers er bygget opp. Med denne boka har vi tatt konsekvensen av disse sannhetene. Tekstene er forfattet av selgere av =Oslo. Bildene handler om dem og deres liv. Alle tekstene og bildene passer ikke for alle. Det er ikke julestemning i hvert ord, i hvert bilde. Det får så være.

Som regel kjøper selgerne hvert eksemplar av =Oslo for tjue kroner, og selger det for førti. Det er et fint blad, men å gi et blad som julepresang kan virke litt merkelig. Derfor denne boka av, og om,  selgerne selv. De betaler femti kroner per eksemplar, og selger det for hundre. Så blir det jul på selgerne, og dine julepresangproblemer er løst.”

 

 

For snart to år siden førte skjebnen tre ildsjeler sammen. Skjebnen, og Vibeke Omberg, som hadde fått ideen om å starte et gatemagasin i Oslo som hjemløse, fattige og rusavhengige kunne leve av. Inspirasjonen kom fra London, hvor magasinet The Big Issue* har vært på gata siden 1991. Med seg fikk hun Per Kristian Lomsdalen og Stian Olderkjær, og i fellesskap satte de seg ned og planla det som skulle vise seg å forandre livet på gata i Oslo - hovedstadens nye gatemagasin, =Oslo.

Offentlighetens forventninger før første utgivelse varierte voldsomt, og skepsisen var stor. Få trodde at et slikt magasin kunne overleve i vår til tider kalde hovedstad, og åpningsfesten i juni 2005, i en liten bakgård ved utsalgslokalet i Kirkegata, bar preg av denne tvilen. Så godt som ingen av de inviterte politikere og journalister tok seg bryet med å delta. Heldigvis tok skeptikerne grundig feil, noe ettårsmarkeringen på Rådhusplassen viste, med villige besøk av både statsminister og byrådsleder.

Forventningene blant selgere og ansatte var heller ikke enorme, det vil væreriktig å kalle det en forsiktig optimisme. Håpet var stort, og troen på å overleve utvilsomt tilstede, men ingen av oss var i stand til å forutse det som var i ferd med å skje: Første opplag magasiner talte ti tusen eksemplarer, som skulle dekke salget i snaue to måneder. Det holdt noen få dager. Dermed måtte det trykkes nye tusener magasiner, og nye, og nye, og atter nye ...  Da andreutgaven kom på gata, viste salgstallet for førsteutgaven sytti tusen. Absolutt ingen hadde våget engang å drømme om en slik umiddelbar suksess, og forestillingen om den kalde og ubarmhjertige hovedstaden slo positive sprekker.

Verdighet var nøkkelordet helt fra begynnelsen, og et av målene med hele prosjektet. Gjenreisning av verdighet for såkalte utstøtte og materielt svakerestilte. Ved å bytte ut tigging eller stjeling med redelig arbeid, eller bytte ut en ensom tilværelse med en hverdag på en livlig arbeidsplass. Dette målet skulle vise seg å bli innfridd ganske raskt; det store salget ga mange muligheten til å gjøre magasinsalget til en heldagsjobb. Og kontrasten mellom å tigge og å selge et produkt er åpenbart enorm.

Men følelsen av verdighet kommer ikke bare av opplevelsen av å gjøre en meningsfull jobb, den er også en følelse som vokser og utvikler seg i takt med kjøpernes respons. For i hele =Oslos produksjon og organisasjon er nettopp dette møtet mellom kjøper og selger, det viktigste av alt. Magasinet kan være fint og flott, med glimrende bilder og eggende ord, men det er i selve salgsmøtet at den levende kommunikasjonen foregår. Dette møtet er sant nyskapende arbeid, hvor mennesker som ellers aldri ville møtt hverandre, får sjansen til å prate sammen, og såkalt normale mennesker får sjansen til å oppleve trygg nærkontakt med en skjult virkelighet. En gatevirkelighet de fleste kun kjenner gjennom media eller rykter, og dermed også har lært seg å frykte. Og selv i travle Oslo, midt i sentrum, er det mange som stopper opp for en prat, og stadig flere får knust sine fordommer.

Stadig flere innser at også en hjemløs har en tilværelse, tanker, interesser og ikke minst en historie. At en person som er avhengig av rus, faktisk har et liv, med normale følelser og ønsker. At likheten mellom den normale og den unormale er påfallende stor, og forskjellen forsvinnende liten. Slik sett gjør selgeren av =Oslo en jobb ikke kun for seg selv og sine kolleger, men langt utover dette. For selve navnet og symbolet Erlik (=) betyr ikke at alle er like, men at alle har like rettigheter, og at alle tross alt bare er vanlige dødelige mennesker, uansett sosial posisjon.

(Utdraget er frå:   =Oslo. Julebok 2006)


Heimesida til ErlikOslo: http://www.erlikoslo.no

The Big Issue: http://www.bigissue.com/cover.html

30.12.2006

Hugen