Einar Øverenget: Å bli sin egen venn

Eit utdrag

 

Et vesen med fire armer og fire bein

Den greske komediedikteren Aristofanes beskriver, i sin hyllest til kjærlighetsguden Eros, en lengsel som drives av en søken tilbake til seg selv. I burlesk stil beretter han om en menneskehet som opprinnelig ikke var delt inn i to kjønn, men i tre: I gamle dager, hevder han, var det ikke bare mann og kvinne, det eksisterte også et androgynt samkjønn, en mann-kvinne. Disse tre kjønnene var i tillegg hele mennesker; mann-mann, mann-kvinne og kvinne-kvinne. denne helheten skapte arrogante vesener som manglet respekt for gudene. De ble for brysomme, og som straff halverte Zevs dem. Verden besto med ett bare av to kjønn: halv mann og halv kvinne, og i all ettertid har disse halve menneskene søkt gjenforening med sin tapte halvdel for å oppnå helhet i sine liv.

Om vi leser skapelsesberetningen i første mosebok vil vi møte et androgynt dobbeltvesen som minne litt om det som Aristofanes omtaler: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem." Dette blir sagt før Eva blir skapt. Det betyr at Adam opprinnelig måtte være en levende enhet av mann og kvinne. Det blir jo ytterligere bekreftet i og med at Eva skapes ved at noe tas ut av Adam. Om Gud var i stand til å skape Adam av intet, burde han jo være i stand til å skape Eva av intet. Men det var åpenbart unødvendig. Eva var på sett og vis allerede til stede i Adam, og hun ble til et atskilt og selvstendig individ i det Adam ga fra seg noe av sitt opprinnelig vesen. Dermed fremsto også mannen Adam som et selvstendig individ, androgyne Adam blir mannen Adam - noe som strengt tatt skulle innebære at mann og kvinne ble skapt samtidig.

Det tok ikke lang tid fra denne atskillelsen til Adam og Eva ble fordrevet fra Paradis. Det var to individer som tok menneskehetens første skritt ut i verden, ikke ett, og disse to individene var overgitt hver til sitt liv. Adam og Eva møtte hver sin angst på utsiden av Paradis' murer. Den opprinnelige helheten og harmonien var gått tapt - tilbake stod to urolige mennesker som ikke helt visste hva morgendagen ville bringe - men de bar likevel med seg et glimt av sin opprinnelige tilstand. I ettertid har den erotiske sammensmeltingen  med en annen representert en strategi for å gjenopprette den helheten som gikk tapt idet menneskene ble kastet ut i verden som selvstendige individer.

Om kjærligheten er en måte å takle livets begrensning på, så skjer det med livet som innsats. Den kan brenne så glødende at den kan true med å smelte to om til en. Kjærligheten henter sin styrke i overskridelsen, men nettopp av den grunn bør den ikke få fritt spillerom. For mennesket finnes ingen vei tilbake til Paradis. Allikevel kan kjærligheten få to mennesker til å løse sin isolasjon og hjelpeløshet ved å forsøke å leve som om de var ett individ. Men den kjærligheten mennesker kan vise, krever en viss avstand for å blomstre. Vi lever midt i en hemmelighet, og den hemmeligheten må respekteres om vår kjærlighet skal overleve.

Å bli elsket av et annet menneske kan være den mest fullstendige måten å bli sett på, å elske og bli elsket tilbake den mest fullendte veien ut av sin egen isolasjon. Men kjærligheten mellom to mennesker kan også bli en unnskyldning for umenneskelighet om vi ikke opprettholder og respekterer hverandres forskjellighet og selvstendighet. Forholdet kan undergrave den grunnleggende opplevelsen av å være menneske: at hver og en av oss eier seg selv.

Uansett hvor høyt du elsker en annen, uansett hvor høyt du blir elsket - uansett hvor gjensidig kjærligheten er - så er det grenser for hva du kan gjøre i denne kjærlighetens navn. Men de grensene har kjærligheten selv liten evne til å få øye på. Grenser spiller en avgjørende rolle i våre liv. Om de overskrides, kan utfallet bli alt annet enn en bekreftelse av en selv - alt annet enn å bli sett. Om kjærligheten er den eneste kraften vi lar drive oss, så er vi i stand til å gjøre det meste mot dem vi elsker. Tenk på den ubesvarte kjærligheten, eller den elskendes trang til å kontrollere den som blir elsket. Tenk på hatet - det kan også ha sin opprinnelse i kjærligheten.

[.....]


Einar Øverenget: Å bli sin egen venn - Aschehoug 2005 - ISBN 82-03-23196-9

Ein omtale av boka: http://www.bt.no/kultur/litteratur/article16215.ece

 

01.06.2007

Hugen          Bokhylla