Langfredag og påskemorgen

Ei preike av Kaj Munk

 

Alt lenge har det mest tindrende av alle vårens jubelskrik lydt over de danske marker. Og barna har stammet ivrig: Far, far, far, vipen er kommet. Og man er igjen blitt våt i øyekroken ved tanken på dette instinkt, som intet forbyr meg å kalle fedrelandssinn, som kaller dem fra deres lune vinterplass der nede i syden hit opp for å danse over de ennå stivfrosne marker til den lykkelige sang som i mine ører lyder slik: I Danmark er jeg født, der har jeg hjemme, der har jeg rot, derfra min verden går.

Mars måned gikk, frosten slapp ikke sitt grep, den isende nordøstvind fortsatte som om vi stadig var midt i vinteren. Fuglenes muntre Vive! Vive! mistet sin glans og kraft, de drev ikke lenger sin ekstatiske luftgymnastikk, men trippet rundt i snøen og isen og fløy lavt over jorden, til slutt kom den dag da sulten tok kommandoen over fornuften, og de løp omkring helt oppe ved husene, vaklet omkring i hager og på gjødselhauger, ja, stod lutende på trappesteinene, maskeradeaktig forvandlet, - toppen i nakken, det utfordrende tegn på overmot var latterlig som et veltet utropstegn. Og nå går barna og jeg og finner dem overalt, de små døde tingester med skarpe brystben; de ligger der frosset i hjel og sultet i hjel nede i grøftene, mellom de stakkars anemonene, som heller ikke blir til noe, på siden eller med buken opp, inne i den siste snøs liklaken, enkelte med avbitte hoder. Det vil bli stille over markene, - et av sommerens fineste instrumenter er slått i stykker.

Hvis dere visste, mine tilhørere, hvordan denne harde skjebne går inn på meg. Jeg løfter det lille lik i hendene mine, et øyeblikk trenger et solglimt seg igjennom den sure, grå dag, det virker som en hån, og enda en gang lyner fuglens fjær i den orgie av sinober og purpur og jade og kull og hvitt, helt hvitt, - ingen fargedrukken maler har tumlet seg i villere fargeorgier. Alt dette gnistrende og skinnende skulle ha skingret for vårens seier ut over sin lille plett av Danmark om kapp med den lille strupe, men pjusket og stiv ligger hele herligheten her i min hånd og melder om døden, intet annet enn døden.

Det er noe i meg som spør mot himmelen: Hva har denne lille fuglen gjort, Herre? Du har selv skapt den. Den var trofast mot det kall du hadde lagt i dens bryst, trofast mot våren, trofast mot Danmark, og du lønnet den med sultens nød og frostens død. Eller tar jeg feil? Er du, allskaperen, den allmektige, er du uten ansvar for dette? Finnes det voldsomme vinterens krefter som raser fram med død og fordervelse mot din vilje? Det finnes ingen gåte i menneskelivet som er dypere enn langfredagens. Slik har jeg jo også kjent deg, unge mester fra Galilea, som en funklende og jublende vår. Det var ikke for ingenting at du begynte din frelsergjerning med å skape perlende vin av vann ved bryllupet i Kana i guddommelig glede. Jeg har sett Guds glade kjærlighet lyse ut av din skikkelse når du gikk med barnet ved hånden mellom lam og blomster ved Genesaretsjøens blå vann. Jeg har sett deg så sprengfull av tro på det gode i menneskene at du til og med trodde du kunne lære dem å snu det venstre kinn til når noen gav dem et slag på det høyre. Du priste de saktmodige som jordens herrer, de rene av hjertet som lykkelige, det var ikke grenser for de skjellsord du slynget mot livets fiender, mørkemennene, paragrafistene, de sure, men du helbredet de syke og prekte gledens budskap for de fattige og mettet tusener i en ørken. Hvor du gikk og stod, lyste livets kraft og glede av deg, - fløy vipen over oss her i nord med et leve Danmark, så hørte jeg gjennom alt du sa og gjorde et leve livet! Og nå henger du på et kors, dine egne forstår deg ikke, du er forrådt og sveket, fattig, å så fattig, berøvet alt, endog æren, forkastet av ditt eget folk, som foretrakk Barabas, lovlig dømt til retterstedet av lederne i dette ditt folk, nå på vei til galgen mellom to røvere, prisgitt den langsomme død under Palestina-solens nådesløse brann. Aldri har noe menneske lidt som du. Kanskje noen har hatt det verre fysisk, men om du slapp for behandling av de torturinstrumenter som vårt århundre midlertidig har samlet i museer, om du slapp for å få tungen revet ut og øynene stukket ut og kokende bly hellet i øret, så overgår din åndelige kval alt som mennesker har lidt. Du, hvis forhold til Gud i enestående forstand var barnets til faren, du, hvis hele liv bestod i tro på Gud, hengivenhet til ham, hvordan kan det henge sammen at du må stønne i dødens stund:  "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

Langfredag er for oss kristne et grep i strupen. Vår forstand står stille, men ikke bare det, vi føler det som om også vårt hjerte vil holde opp å slå. Langfredag, det er våren i vinterens vold: vi ser for våre øyne det som ikke kan skje - vi ser livet dø.

Våroffensiven - for et skamløst ord! Akk, langfredag er ikke en gammel historie om en mann på et kors, langt borte fra oss, årtusener tilbake. Vinterens krefter slippes stadig løs på våren. Livsfylt ungdom slepes hver ny langfredag til hovedpannestedet, til lemlestelse og forråelse. Uskyldige og røvere mellom hverandre, det er ingen som gjør forskjell, bare av sted med dem, avsted med dem, på korset med dem!

Kan vi holde oss oppreist lenger? Med vår sorg og vår skam?  Vår skam og vår synd? Hvor er den Pilatus som lykkelig kan vaske sine hender? Vi her hjemme, kan vi si: hus forbi, vi har ikke ansvar for krigen? "Da forlot de ham alle og flyktet." Er det historien om oss?

Det er to slags mennesker som kan holde livet ut. Den ene er de som er forrået i overfladiskhet og forherdet i synd. De svømmer i ondskapen som fisken i vannet. "Det er nå engang livets kår," sier de, "det gjelder bare å få det best mulige ut av det." Kaifasene, Barabasene og stridsmennene som kaster terning om de dødes klær, de har en stor langfredag. Det er en broket samling. Men det generer øyensynlig ingen av dem. Seiren er deres, det er hovedsaken, så er det ikke så nøye hvem man deler med.

De andre som kan holde livet ut er de fortvilte, de så dypt fortvilte at Gud gav oss påsketroen. For evangeliet forteller jo om en påskemorgen som fulgte etter dødens fredag og lørdagsnatten i graven.

Jesu oppstandelse - den strider egentlig mot alt. Den strider mot alt som vi menneskelig vet. En død kropp blir i graven. Ferdig. Og den strider mot kristentroen. For kristentroen er jo nettopp forvissningen om det usynlige. Kristentroen peker på alle synlige foreteelser og sier: Se der og der er djevelen. Det er derfor vi tro på Gud. Våre sanser viser oss det onde overalt, men vi er blitt uovervinnelige ved å føre kampen over i en verden hvor sansenes våpen er verdiløse.

Og så kommer påskemorgen brusende inn som en forårsstorm og synger om den oppstandne: Se, der står han, føl på ham at han er virkelig. Vi verger for oss: Vi har slett ikke bruk for dette, vi ønsker bare hans seier i det åndelige; hva skal vi med dette legeme som trolldomsaktig er blitt levende igjen? La det være i jorden og la oss nøye oss med hans ånds seier.

Hva bryr solen, hva bryr blåsten seg om våre protester? Han er oppstanden, smiler solen; han er sannelig oppstanden ler blåsten. "Tro ikke på dødens løgn og blendverk. Gud er livets herre, han reiser opp igjen det som i sannhet er vårt liv når skylden til døden er betalt. La vinteren rase sin tid ut, våren seirer."

En het lykke skyller gjennom mitt bryst ved denne gravens voldsomme sprengning. Lyset skyller fram, det velter over ende og til side mine betenkninger og betraktninger. Atter er det noe så overmodig guddommelig i den synlighet som Herren viste seg i for apostlene. De skulle se det at han trampet på slanger og drager, at dødens kraniespott blir knust under hans veldige fot. Han er ikke lenger den saktmodige eselrytter, som beskjedent anbefaler seg til hjertene. Han er ridderen på den ville hingst, Christus Triumphans, den som har underlagt seg og hersker også over den synlige verden.

Ja, Herre Kristus, slik stod du opp og gikk til din far. Slik skal du komme igjen. La bare vinterens krefter være hovmodige, la dem slepe de vergeløse til Golgata, la dem prøve å innbille seg selv og verden at de skaper evige riker. De er dømt med samt deres "evighet". Seiren er vårens. Den kommer en dag og tramper dem ned. Jeg løfter den døde vipe opp mot den lille blå strimen som jeg skimter på himmelen i dag. I Jesu navn, du skal svinge deg opp over de salige marker, der oppe skal du juble ditt: "Vive, Vive! Leve livet, leve evigheten!"


                                      

Kaj Munk: Ved Babylons floder. Danske prekener 1941. - Oversatt av Ronald Fangen.

Oslo 1945 - P. F. Steensballes Boghandels Eftg.  - Bj. Reenskaug

Bokutstyr ved Sverre Pettersen


Offisiell heimeside om Kaj Munk: http://www.kajmunk.dk/news.php

Prest, dramatikar og motstandsmann:

http://www.aktive-fredsreiser.no/biblioteket/boker/kaj_munk_jeg_lever.htm

Kaj Munk Selskabet: http://www.hundevadt.dk/kajmunkselskabet/site/Velkommen.htm

Kaj Munk Forskningscentret: http://www.kajmunk.hum.aau.dk/

 

15.12.2007

Hugen          Bokhylla