Fjodor Dostojevskij: Forbrytelse og straff

Eit utdrag

 

- Kan du huske hva det var jeg ville fortelle deg i går? fortsatte han.

Sonja ventet urolig på at han skulle fortsette.

- Da jeg gikk i går, sa jeg at jeg kanskje tok avskjed med deg for alltid, men også at dersom jeg kom til deg i dag . . . så ville jeg si deg hvem det var som slo Lizaveta ihjel.

Hun begynte med ett å skjelve over hele kroppen.

- Og nå er jeg altså kommet for å fortelle Dem det.

- Så hadde De altså virkelig . . . i går . . . fikk hun med møye frem. Men hvordan kan de vite . . . spurte hun fort, som om hun brått kom til seg selv igjen.

Sonja tok til å puste stakkåndet, Ansiktet hennes ble blekere og blekere.

- Jeg vet.

Hun tidde et minutts tid.

- Så har de altså funnet ham? spurte hun fryktsomt.

- Nei, de har ikke funnet ham.

- Men hvordan kan De da kjenne til det? spurte hun, atter knapt hørbart, og atter efter bortimot et minutts taushet.

Han snudde seg mot henne og betraktet henne skarpt og ufravendt.

- Ja, nå kan du gjette! sa han og smilte nok en gang sitt fortrukne og kraftløse smil.

Sonja skalv nå så kraftig at det var som om hele kroppen hennes ble gjennomrystet av krampetrekninger.

- De . . .  De . . .  hvorfor skremmer de meg slik . . .  Hvorfor gjør De det? Hun smilte, og smilet lignet et barns.

- Jeg må altså være en nær venn av ham som har gjort det . . .  siden jeg vet det, fortsatte Raskolnikov og så henne ufravendt inn i øynene, som om han ikke lenger var i stand til å ta sine egne øyne fra henne. - Lizaveta . . .  henne ville han ikke ta livet av . . .  Han . . .  drepte henne . . .  av vanvare . . .  Det var den gamle han ville drepe . . .  mens hun var alene . . .  derfor gikk han til henne . . .  Men så kom Lizaveta inn . . .  og så drepte han . . . henne også . . . 

Det gikk enda et forferdelig øyeblikk. De så begge på hverandre.

- Du klarer altså ikke å gjette det? spurte han brått. Han følte det som om han i samme øyeblikk kastet seg ut fra et kirketårn.

- N-nei, hvisket Sonja knapt hørbart.

- Se nå godt på meg!

Ikke før hadde han sagt dette, før en gammel, velkjent følelse isnet gjennom sinnet på ham. Han så på henne, og brått kom det for ham at det var Lizavetas ansikt han så inn i. Med grell skarphet erindret han seg uttrykket i Lizavetas ansikt da han nærmet seg henne med øksen i hånden og hun vek tilbake for ham mot veggen mens hun strakte den ene hånden fremfor seg; ansiktet hennes var preget av en skrekk som var helt og holdent barnlig, aldeles som man kan se den hos små barn når de brått blir redde for et eller annet, da viker de bakover mens de strekker de små hendene fremfor seg og stirrer urolig, men ubevegelig på gjenstanden for sin skrekk, i neste øyeblikk vil de briste i gråt. Det var nesten det samme som nå skjedde med Sonja: Like så avmektig og med det samme skrekkslagne uttrykk som Lizaveta stirret hun på ham i noen øyeblikks tid, for så med ett å strekke sin venstre hånd frem; hun satte en finger for brystet på ham og begynte langsomt å reise seg opp fra sengen, samtidig som hun rykket lenger og lenger bort fra ham og så på ham med et blikk som ble stadig mer ubevegelig. Den skrekk hun følte, forplantet seg også til ham: Nøyaktig den samme skrekk kom nå til syne i Raskolnikovs ansikt - han begynte å se på henne på samme måte som hun betraktet ham, ja, endog med noe som lignet på hennes barnlige smil.

- Har du gjettet det? spurte han til sist.

- Å Gud! ropte hun. Det kom som et forferdelig skrik som brøt seg frem fra brystet hennes.

Kraftløst falt hun om på sengen med ansiktet presset mot puten. Men bare et øyeblikk etter fór hun opp igjen, skyndte seg bort til ham, grep ham i begge hender og knuget dem så hårdt at de satt som i en skrustikke mellom de tynne fingrene hennes. På nytt stirret hun ham inn i ansiktet med øyne som liksom naglet seg i hans. Det var som om hun med et siste, fortvilet blikk ønsket å finne frem til og gripe et siste håp for seg selv. Men det fantes intet håp; det var ingen tvil - det var slik det var! Efterpå, når hun senere gjenkalte dette øyeblikk i hukommelsen, forekom det henne underlig, ja selsomt, at hun den gang straks hadde innsett at det ingen tvil var. For egentlig kunne hun jo ikke si at hun hadde hatt noen forutanelse av noe slikt? Men faktisk forekom det henne nå at hun virkelig hadde ant det hele allerede den gang da Raskolnikov hadde rettet sitt spørsmål til henne.

- Det er nok nå, Sonja, det klarer seg nå! Ikke pin meg mer! bad han med blikket fullt av smerte.

Han hadde i det hele tatt ikke tenkt å avsløre det for henne på denne måten, men likevel var det skjedd nettopp slik.

Sonja virket helt ute av seg, hun sprang opp og gikk hendervridende ut på gulvet, men vendte raskt tilbake og satte seg igjen ved siden av ham, så nær at hun nesten berørte ham med den ene skulderen. Med ett fór hun sammen som gjennomboret av en dolk, hun satte i et skrik og kastet seg, uten å vite hvorfor, på kne foran ham.

- Å hva har De vel gjort mot Dem selv? utbrøt hun fortvilet. Og hun sprang opp igjen, kastet seg om halsen på ham, omfavnet ham og trykket ham fast inntil seg.


Fjodor Dostojevskij: Forbrytelse og straff - Bd I og II

Oversatt fra russisk av Jan Brodal

Den norske Bokklubben 2001

ISBN 82-525-4137-2 Bind 1   ISBN 82-525-4138-0 Bind 2

Av same forfattar, Fjodor Dostojevskij: Idioten Vis utdrag

Hugen          Bokhylla

09.04.09