Mustafa Can: Tett inntil dagene. Fortellingen om min mor.

Eit utdrag:

9.november 2004, om kvelden

Jeg åpner munnen for å si noe til mor - men forblir stum.

- Hva er det du vil si meg, min sønn?

Jeg får ikke frem at ord. I stedet tenker jeg: "Det er så mye jeg vil si deg, mor. Så mye, men mitt kurdisk er for fattig på poesi til å kunne uttrykke det jeg egentlig vil si."

En tidløs tristhet sniker seg inn i hjertet og går langsomt over til angst og smerte. Her ligger mor så nær meg og likevel fjernere enn noen stjerne; jeg kan ikke nå henne. Min følelsesmessige stumhet på dødsleiet hennes er den endelige bekreftelsen på at morsmålet mitt - et av Mesopotamias eldste språk - til stor del er berøvet meg.

Jeg som har skrevet og snakket om skjebnen hennes og om den ubetingede kjærligheten hennes i aviser og på radio. For dette er jeg blitt hyllet og belønnet med forskjellige utmerkelser. Fjernsyn, radio, høyskoler, andre institusjoner og selskaper vil ha meg til å forelese om den litterære fortellerstilen, om inspirasjon, om lysten til språket og hvordan jeg erobret det.

Selvsagt, i Sverige og med det svenske språket tilegnet jeg meg en ny, friere verden med litteratur, kunst og poesi. Bevisstheten min ble vekket og fikk fotfeste i ytringsfrihetens og meningsfrihetens fruktbare jord. Jeg kastet meg over det svenske språket med stor appetitt, smakte på, tygde og spyttet ut ordene med nysgjerrig iver. Jeg avveide betydninger og innhold og sprengkraft, enten ordene hadde tilknytning til kunst, matematikk, mote, politikk eller poesi. Som om jeg - for å sitere poeten Gunnar Ekelöf - knuste bokstavene og satte dem sammen på nytt.

Derfor føles det som en forbannelse å kunne formidle følelser, erfaringer og tanker om henne til det svenske folket, når jeg ikke kan gjøre det samme overfor henne selv!

Mor satte oss til verden i et flerkulturelt og fleretnisk land, der de ideologiske grunnpilarene hviler på totalitære prinsipper: en enhetsstat med ett folk, én historie, én kultur og ett språk - tyrkisk.

Jo visst vendte vi tilbake til landsbyen om somrene, på tross av undertrykkelsen. Men i løpet av de månedene ble jeg og søsknene mine tvunget til å snakke tyrkisk med slektninger, naboer og barndoms-venner. Kurdisk poesi, litteratur, teater, kunst og historie var en nåde man kunne be om i stillhet. Vi vokste opp med barnas kurdisk, med fraser som: "Jeg er sulten, jeg er tørst, du er stygg, du er dum." Eller: "Hvor gammel er du, hvor skal du, skal vi spille fotball?" Stumheten min blir en ufrivillig påminnelse om hvor fattig et menneskes språk kan bli når det ikke får tilgang til sin kultur.

Jeg samler meg for å si noe til mor. Men ordene strekker ikke til.

- Min sønn, hva er det du prøver å si? spør hun i samme slepende tonefall.

Taushet. Den typen kriblende ubehag som forvandler hvert stille sekund til en evighet, sniker seg sakte inn over meg. Et ubehag som fremkaller usorterte minner og forvandler dem til noe så uoppnåelig at livet mitt sammen med mor må ha vært en forbløffende illusjon. Intellektet mitt fanges av ordløsheten og blir omtåket, det smelter sammen til en eneste pinefull skumring.

Av og til kikker jeg meg fortvilt rundt i min mors soverom etter detaljer som kan få meg ut av den lamslåtte tilstanden. Men jeg finner ingen faste holdepunkter å rette tankene mot - ikke engang mors herjede ansikt. Jeg forsøker å ta meg sammen, tenke, finne ord, uttrykk - men jeg får det ikke til. Det føles som om kroppen går i tusen knas og sprer seg i alle retninger.

Til slutt sier jeg:

- Mor, jeg elsker deg. Du har vært lyset i mitt liv.

Hun fører hånden over de tørre leppene sine og sender meg et medfølende smil før hun sier:

- Mmmm . . . vet det . . .

"Mor, jeg elsker deg. Du har vært lyset i mitt liv." Er det det inderligste ømhetsbeviset jeg klarer å få ut av meg? Det lyder så banalt, redusert til en beskrivelse bare. Jeg finner ingen kurdiske ord som kan yte rettferdighet til det jeg egentlig vil si. Jeg finner ingen kurdiske ord som kan yte rettferdighet til det jeg egentlig vil si. Selv om jeg snakker tålelig godt kurdisk, og skjønner mye mer enn jeg kan uttrykke selv, kan jeg ikke si: "Jeg elsker deg ubetinget." Jeg kan ikke si at jeg aldri har kunnet takke henne nok for at hun pleiet meg og søsknene mine under vanskelige forhold i Kurdistan og enda mer etter utvandringen til Sverige. Jeg vil snakke til mor på et språk der jeg føler meg herre over ordene i stedet for som slave under dem. Men jeg kan ikke sette sammen følgende setning på kurdisk: "Aldri har jeg hørt deg forbanne din harde skjebne: sju barn med utstrakte armer og bleke kinn - dømt til å vokse opp i skyggen av husene med de høye murene som stenger ute stemmen til enhver fillefant. Men du tok oss ut av skyggen, ga oss stemme og et verdig liv."

Jeg ønsker at alt det jeg vil si til mor skal sprenge jorden og komme opp som villgress overalt, mellom steinene, i sanden og gjennom asfalten. Jeg vil at det skal flomme over og snurre rundt, som en spiral til evigheten. At det skal spre seg over jorden, beruse alle kropper, rulle inn i skyene og trollbinde enhver fugl. Alt som er levende.

Til slutt vil jeg si at stillhet vil være en brutal fornektelse. En stillhet som nå blir min forbannelse og straff.


Mustafa Can: Tett inntil dagene. Fortellingen om min mor.
Oversatt av Johann Grip

Omslagsdesign: Bente Cecilie Bergan Omslagsfoto: Lars Tunbjörk

Cappelen Damm AS 2008
ISBN 978-82-27701-7

http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8202277019

28.09.09


Bokhylla - bokliste        Hugen - startside