Vasil Bykaw: Sotnikaw

Omsett til norsk av Martin Paulsen

 

Forord (av Martin Paulsen):

 Hviterussernes krig

 

Den hviterussiske sovjetrepublikken var et av de områdene som ble verst rammet av Andre verdenskrigs ufattelige brutalitet. Historikerne diskuterer fremdeles størrelsen på de menneskelige tapene, men er enige om at den ligger et sted mellom en tredjedel og en fjerdedel av sovjetrepublikkens befolkning. Det tilsvarer ca. 3 millioner mennesker. I tillegg ble tusenvis av landsbyer slettet fra kartet, og hovedstaden Minsk helt jevnet med jorden. Jødene som bare noen tiår tidligere hadde utgjort brorparten av befolkningen i de største byene, ble nesten totalt utryddet. Krigen ble en sosial, kulturell - og ikke minst - menneskelig katastrofe i dette Øst-Europas geografiske hjerte.

Ingen skriver bedre om denne delen av den verdensomspennende krigen - Den store fedrelandskrigen i sovjetisk terminologi - enn den hviterussiske forfatteren Vasil Bykaw (1924-2003), som viet størstedelen av sitt forfatterskap til denne tematikken. Selv deltok han som soldat på den ukrainske fronten, der han opplevde å bli skadet, og til og med erklært død, før han returnerte til aktiv tjeneste. Den fremtidige forfatteren må ha hatt hellet med seg, for i hans generasjon av sovjetsoldater - de som var født i årene 1922-24 - var det bare tre prosent som overlevde krigen.

Bykaw, som har fått sine studier i Marc Chagalls hjemby, Vitebsk, avbrutt av krigen, slo gjennom som forfatter på begynnelsen av 1960-tallet. Han oppnådde raskt stor popularitet i hele Sovjetunionen, ikke minst på grunn av sin til knytning til det liberale tidsskriftet "Novyj mir" i den såkalte tøværsperioden på 1960-tallet. Dette bidro til å gi ham en spesiell posisjon som sovjetisk forfatter. For selv om han skrev på hviterussisk, så oversatte han mange av sine verker til russisk og ble etter hvert en del av den russiske kanon. Samtidig oppfattet han alltid seg selv som en hviterussisk forfatter og etter Hviterusslands uavhengighet i 1991 fikk den spesifikt hviterussiske tematikken en mer sentral posisjon i hans forfatterskap. På slutten av 1980-tallet ble Bykaw en sentral skikkelse i Den hviterussiske nasjonale front, en folkebevegelse som arbeidet for å gjenopplive genuint hviterussiske tradisjoner, for å spre informasjon om hviterussisk historie og styrke det hviterussiske språkets posisjon. Denne bevegelsen nådde sitt første mål da Hviterussland ble uavhengig i 1991, men lyktes ikke å vinne innflytelse over det nye landets politikk. Da Aljaksandr Lukasjenka ble valgt til Hviterusslands første president i 1994 og gjeninnførte russisk som statsspråk, innebar dette at den nasjonale frontens prosjekt måtte oppgis. Bykaw og Lukasjenka stod på hver sin side av en dyptgripende ideologisk konflikt om landets videre utvikling.  Etterhvert  som Lukasjenka-regimet ble mer og mer autoritært, fant forfatteren det så vanskelig å virke i sitt hjemland at han søkte ly i Den internasjonale forfatterforeningen PENs fribyer, først i Finland og senere i Tyskland og Tsjekkia. Sommeren 2003 avla han hjemlandet en visitt, men ble akutt syk og døde av kreft etter et kort sykeleie. Mange så en symbolikk i at Bykaw døde i Minsk den 22.juni, årsdagen for Den store fedrelandskrigens begynnelse.

Bykaw skrev i den realistiske tradisjonen etter klassiske russiske 1800-tallsforfattere som Leo Tolstoj og Fjodor Dostojevskij. Samtidig var han oppdatert hva angikk de litterære strømningene i Vest-Europa og lot seg særlig inspirere av de franske eksistensialistene Jean-Paul Sartre og Albert Camus. Det eksistensielle valget mellom to diametralt motsatte alternativer i en ekstrem situasjon var så kjennetegnende for Bykaws forfatterskap at sovjetiske litteraturkritikere gjerne snakket om den bykawske situasjon.

Kortromanen Sotnikaw ble første gang publisert i russisk oversettelse i tidsskriftet "Novyj mir" i 1970, senere samme år kom den hviterussiske originalen ut i Minsk. Tematikken er på en og samme tid allmennmenneskelig, sovjetisk og hviterussisk. Boken er full av bibelallusjoner og setter spørsmålet om moralske prinsippers betydning helt på spissen, samtidig tematiserer den sovjetmaktens kamp mot nazistenes okkupasjonsstyrke med særlig fokus på partisanbevegelsens innsats. Sentralt i Sotnikaw står kampen mellom partisanene og polizeiene - det lokale medløperpolitiet. Polizei er fremdeles et skjellsord på hviterussisk, mye likt quisling på norsk. Okkupasjonskrigen og de vanskelige valgene som sameksistensen mellom okkupanter og sivilbefolkning representerte, skiller seg i vesentlig grad ut fra den erfaring størsteparten av sovjetbefolkningen gjorde seg, det være seg under beleiringen av Leningrad og Moskva, eller som frontsoldater. Det er derfor riktig å si at Sotnikaw handler om hviterussernes krig.

Bergen, april 2008
Martin Paulsen


Eit utdrag frå boka:

Rybak fant seg godt til rette på benken, støttet karabinen mellom knærne, tok skjeen og skalken av det harde karvebrødet og la ikke engang merke til at det hersket fullstendig taushet mens han tømte hele den store keramikkskålen. Landsbyeldsten satt ubevegelig i hjørnet mens hans kone stod like ved bordet, klar til å oppfylle gjestens ønsker.

- Jeg tar med meg brødet. Det er hans del, sa Rybak.

Konen nikket enig: "Bare ta, bare ta, kjære deg.

Landsbyeldsten satt i taushet og så ut til å vente på noe - en kommentar eller, muligens, en mer håndgripelig samtale. Hans store furete hender lå på bokens svarte omslag. Rybak puttet brødstykket innenfor jakken og kommenterte kvast:

- Sitter du og leser?

- Ingen har vel vondt av å lese litt.

- Er det en sovjetisk eller tysk bok?

- Bibelen.

- Interessant. Få se, jeg har aldri sett Bibelen før.

Rybak flyttet seg litt og plukket opp boken som han snudde i hendene og åpnet. Men han følte med en gang at han ikke skulle ha gjort dette. Han skulle ikke ha avslørt sin manglende innsikt, selv når det gjaldt noe så bagatellmessig.

- Det skader ikke å lese i den, brummet landsbyeldsten.

Rybak lukket boken bestemt.

- Det er opp til oss. Du er ikke den som skal fortelle oss hva vi skal gjøre. Du tjener tyskerne og er dermed vår fiende, sa Rybak med en skult glede over at han fant en mulighet til å unnvike høflige takkefraser og kunne skifte til et annet tonefall som passet situasjonen bedre. Han reiste seg fra bordet og stilte seg opp midt i stuen mens han rettet på remmen som nå satt litt trangt over saueskinnsjakken. Nettopp denne vendingen i samtalen ga ham anledning til å komme til saken, selv om overgangen krevde en viss psykologisk bearbeidelse.

- Du er vår fiende. Og du vet hvordan vi snakker med fienden?

- Det spørs hvem man er fiende med, innvendte den gamle stille, men med fast stemme, som om han ikke enset den gryende faren.

- Med dine egne. Russerne.

- Jeg er ikke fiende med mine egne.

Landsbyeldstens ubøyelige påståelighet begynte å irritere Rybak. Det skulle bare mangle at han måtte bevise for denne medløperen, hvorfor han - om han ville det eller ikke - var en fiende av sovjetstaten. Rybak hadde ikke til hensikt å føre denne samtalen med ham, han lurte bare på om den andre hadde et eller annet ukjent argument for sin sak, og mer som en provokasjon enn av ekte interesse spurte han:

- Hva mener du? Brukte de makt kanskje? Ble du tvunget mot din vilje?

- Nei, hvorfor skulle de bruke makt? sa bonden, etter å ha tenkt seg om.

- Du gjorde det altså av egen fri vilje.

- Hvordan skal jeg forklare det? Det var vel av egen vilje da.

Vel, da er alt helt åpenbart, tenkte Rybak, det er ikke mer å snakke om. Han kjente allerede et tydelig sinne overfor denne karen som han hadde kaste bort sin dyrebare tid på å diskutere med.

- Greit! La oss gå!

Konen kaste seg mot Rybak med hevede hender.

- Åh, kjære deg, hvor er det du skal? Ikke gjør det, spar tosken! Han er gammel og dum . . .

Den gamle lot seg imidlertid ikke be to ganger og reiste seg langsomt fra bordet. Han var helt skallet, og selv om han var godt opp i årene var han både stor og sterk. Da han hadde reist seg, dekket han hele ikonhjørnet.

- Ti stille! beordret han hustruen. - Nå!

Hustruen var tydeligvis vant til å adlyde - hun hikstet og forsvant raskt bak forhenget. Landsbyeldsten puttet forsiktig, som om han var redd for å ødelegge noe, armene inn i ermene på saueskinnsjakken og kom frem fra bordet.

- Gjør som dere vil. Skyt meg. Om dere ikke gjør det, så vil noen andre gjøre det. De der borte, han nikket kort mot veggen, - jeg har allerede blitt stilt opp for skudd.

Rybak kastet uvillig et blikk dit gamlingen pekte - og ganske riktig, på den hvite veggen ved vinduet var det flere hull, tydeligvis etter kuler.

- Hvem var det som skjøt?

Husbonden som var beredt på hva det måtte være, stod urørlig midt i stuen, med den gråbleke kjeven skutt frem.

- Samme sorten . . .  De var ute etter hjemmebrent.

Rybak krympet seg innvendig. Han likte ikke å bli sammenlignet med andre. Han anså sin hensikt for å være den beste, men når han oppdaget at andres hensikt lignet hans egen, fremstod også denne i et annet lys. Og det så ikke ut til at landsbyeldsten holdt ham for narr - man lyver ikke når man snakker i en slik tone. Konen kikket hikstende frem fra forhenget. Sotnikaw satt sammenkrøket og hostet på krakken, men han blandet seg ikke inn i Rybaks oppgjør med husbonden. Han, stakkar, hadde ikke krefter til det.

- Greit. Har du en ku?

- Det har jeg, enn så lenge, svarte landsbyeldsten, uten å vise noen interesse for samtalens nye vending. Konen sluttet å hikste og holdt pusten. Rybak tenkte seg om. Det hadde selvfølgelig vært veldig bra å komme tilbake til troppen med en ku, men det var muligens for langt herfra. Det var ikke sikkert de ville nå frem innen morgengry.

- Kom igjen, vi går.

Han kastet geværet over skulderen, mens landsbyeldsten hentet en lue ned fra veggen og satte den på, før han stille skjøv opp døren. Rybak gikk etter ham og sa til Sotnikaw:

- Vent her du.

 

--- O ---


Vasil Bykaw: Sotnikaw

Omsett frå kviterussisk av Martin Paulsen.

Omslagsdesign: Pierre Chaussy

Solum forlag 2008. - ISBN 978-82-560-1530-6

 

 

Vasil Bykaw (1924 - 2003)

Bildet: Frå Minsk, houvdstaden i Kviterussland (Belarusia). Byen vart lagt heilt i grus under bombinga i den andre verdskrigen.

Den store bygningen i bakgrunnen er eit operahus.

----

Om Vasil Bykaw m/portrett: http://no.wikipedia.org/wiki/Vasil_Bykaw

Omtale av Cathrine Krøger:: http://www.dagbladet.no/kultur/2008/08/18/543899.html

Artikkel av Helge Blakkisrud: Hviterussland - historie, i Store Norske Leksikon: http://www.snl.no/Hviterussland/historie

 

Bokliste       Hugen

 

04.11.09